I dag skal bystyret i Oslo behandle byrådssak 291. Byrådet mener at de med denne kvitterer ut bystyrets bestilling av en handlingsplan for å stoppe volden mot lærerne.
Møtt med en stigende voldsbølge tviholder byrådet på sin ene forklaring på uro i skolen: Barna blir ikke forstått av dem som har ansvaret i klasserommet. Volden er et uttrykk for at de ikke har det bra, at de ikke blir sett, at lærerne ikke har gjort jobben sin.
Underteksten i både byrådssak og handlingsplan er tydelig. Rotårsaken er ikke systemet, men lærerne. De må lære seg å kommunisere med barna. Skape bedre relasjoner. Istedenfor irettesettelser skal aggressive elever motta varme blikk fra morgen til kl. 15.40.
Det gjøres ikke forskjell på barnehagebarn og 19-åringer.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GYXTZTH7S5E5TPYBLM5WQBYWSU.jpg)
[ Trusler om dagbøter og uro i egne rekker: Nå er Osloskolens voldsplan klar (+) ]
Aggresjon og vold er «smerteuttrykk» og skyldes først og fremst sosial inkompetanse. Denne inkompetansen har selv ikke 19-åringen eget ansvar for. Ansvaret ligger hos elevens lærere gjennom barnehage og skole.
Dette er en usann virkelighetsbeskrivelse. Den har fått fotfeste fordi beslutningstakere utenfor klasserommet er blitt fiksert på noen altfor idealiserte tanker om barn og unge.
Disse kan oppsummeres i følgende dogme, formulert utallige ganger i dokumenter fra byrådets hånd, og sist nå i byrådssaken:
«Vi vet at barn gjør så godt de kan». «Det å se hva barn og unge egentlig vil fortelle oss og hva deres gode hensikt er, gjør at man ser på situasjonen med andre øyne.» «Barn og unge bruker det de kan, og for enkelte blir utagering et språk.»
Dette er et underlig dogme å operere med. Mest fordi det motsier noen innsikter om vår natur som vi ellers ikke betviler, nemlig at vi ofte styres av egennytte. Ja, vi er et flokkdyr og trekker i samme retning mange ganger.
Men vi er ikke bier eller maur.
Vi har en individuell genetisk signatur som kan forklare at vi av og til er egoistiske. Denne dualiteten er ikke noe som magisk dukker opp idet et barn blir 18. Akkurat som vi voksne tenker barn noen ganger på flokken og andre ganger på seg selv. Hvis grunnantakelsen vår er at barn alltid har gode hensikter, bør det ikke overraske noen at vi ikke klarer å lage en handlingsplan som løser voldsproblemet i skolen.
En så fordreid oppfatning av barns natur vil nødvendigvis stå i veien for effektive tiltak.
[ Tilbake står maktesløse, impotente politikere, som styrerommene ganske enkelt har stengt døra for ]
Analysene som har ført til «dogmet om den velmenende elev» er så forenklede at de overser mye av kompleksiteten i et klasserom. Relasjonen mellom lærer og enkeltelev får all oppmerksomhet. Det henger sammen med den økende rettighetstenkningen.
Rettigheter er individuelle. Brillene til skoleeierne og deres representanter er slipt slik at problemer knyttet til de individuelle rettighetene blir blåst opp stort på netthinnen deres. Andre og kanskje viktigere aspekter blir forminsket.
Det faktum at et normalklasserom har 30 elever ser skoleeierens briller ut til å stråle virkningsløst mot øyets blinde flekk. Det én elev i fullt indre opprør der og da opplever som streng og fiendtlig og uforståelig behandling, kan de 29 andre oppleve som rettmessig, passende og vel fortjent.
Når etaten i sitt e-læringskurs innprenter oss at «sinne skal anerkjennes», problematiseres det ikke at en slik godkjentstempling av aggresjon kan foregå foran øynene til 29 elever som har sin atferd og sine følelser under god kontroll. De er nå i læringsmodus og burde få styrket sin oppfatning om at åpen aggresjon bør få negative konsekvenser.
Men siden deres individuelle rettigheter ikke er det som står på spill, skal vi heller bruke alle krefter på å forstå og anerkjenne eleven som slår og forsøke å finne en «god hensikt» som slagene kan rammes inn i.
Resultatet blir som forventet og motsatt av det vi ønsker.
[ Brutte tidsfrister og utålmodige politikere: Dette har skjedd i kulissene ]
Dagen etter er det en annen som har hatt en dårlig dag. Denne eleven bruker lærerens nylige «instruksjon» som erfaringsbakgrunn: Hvis jeg følger min første impuls og raser ut med det inni meg, blir jeg møtt med både varme og forståelse.
Slik alminneliggjøres uakseptabel atferd. Denne mekanismen har virket i den norske skolen over år og hører hjemme i sentrum for en forklaring på uroen i skolen.
Kan vi begynne å se på problemene mindre ideologisk og mer realitetsorientert? Kan vi ha en åpen diskusjon om sanksjoner som noe mer enn krenking av enkeltelever? Som nødvendig læring for andre? Negative handlinger har negative konsekvenser.
Vi har nå rigget skolen slik at dette holdes skjult for elevene så lenge som mulig.