Den norske musikkbransjen har løftet seg kraftig det siste tiåret, ledet an av den iørefallende suksessen til artister som Aurora og Sigrid. Både artister og fans har nytt godt av at Norge var tidlig ute med å bruke strømmetjenester, som nå står for mesteparten av inntektene fra innspilt musikk.
Men bak dette bildet skjer det flere mindre iøynefallende endringer med konsekvenser for sektorens utvikling, kunstnerisk så vel som kommersielt. Denne kronikken formidler noen slike innsikter fra MUSEC-prosjektet ved Institutt for musikkvitenskap (UiO).
For det første har det vært en like rivende utvikling innen produksjon som i distribusjon, parallelt med at avansert innspillingsteknologi har blitt stadig mer tilgjengelig. Mange artister har grepet muligheten til å stå for innspillingene sine selv og dermed beholde eierskapet til sin musikk, uavhengig av etablerte plateselskap.
Dette er en stille revolusjon som burde få høylytte konsekvenser for musikken folk hører på og inntektene til artistene. Men for mange av de uavhengige artistene er det en stor utfordring å bli sett og hørt via de store strømmetjenestene, med Spotify i spissen.
[ Debatt: Vi risikerer at helsepersonell forlater pasientnære yrker ]
Noe som gir fart på spillingen er å komme på de populære spillelistene som strømmetjenestene i stor grad styrer. Allerede da Spotify gikk på New York-børsen i 2018 så annonserte selskapet at det selv programmerte over 30 prosent av lyttingen i tjenesten, og at andelen vokste raskt. Jo større et plateselskap er, desto mer innflytelse kan det utøve på hvilken musikk som synliggjøres, listes og strømmes i slike tjenester. Slike markedsføringsmuskler er en avgjørende grunn til at mange artister stadig ønsker å signere kontrakt med de store plateselskapene.
Plateselskapenes investeringer i produksjonen av musikken ser imidlertid ut til å minske, og flere ber artisten stå for mer av innspillingen, samtidig som de gjerne tar en andel av inntektene fra artistens konsertvirksomhet. Det bør dermed ikke overraske at få artister går i pluss med sine utgivelser, som nå ofte begrenser seg til singler.
En del av utfordringen er at artister og andre utøvere ikke har krav på vederlag for offentlig framføring og overføring til allmennheten, som det heter i åndsverkloven, når overføringen skjer på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.
Dette regelverket har lenge bidratt til å sikre artister og utøvere en andel av verdiskapingen som oppstår når diverse selskap og organisasjoner bruker musikk i sin virksomhet (en slags sekundær utnyttelse som bl.a. radiokanaler har stått for). Nå står imidlertid strømmetjenester som Spotify for en liknende type verdiskaping, når de utnytter sin styring av musikklyttingen til å heve sin verdi som selskap.
[ Da livet var på det mørkeste, ba Henrik endelig om hjelp ]
Det er grunn til å tenke nøye gjennom om ikke nye former for sentralstyrt strømming utgjør en type musikkbruk som også bør utløse direkte vederlag til artister og utøvere.
Dette er et av spørsmålene som bør tas opp i diskusjonen av Norges implementering av EUs DSM-direktiv, det såkalte digitalmarkedsdirektivet. Der er det en serie med artikler som søker å styrke rettighetene til artister/utøvere og låtskrivere, deriblant deres rett til rettferdig vederlag.
Disse artiklene står imidlertid i fare for å overskygges av debatten rundt artikkelen som pålegger brukerstyrte plattformer som YouTube å klarere rettighetene for sin musikkbruk på linje med andre medievirksomheter. Rettigheter som de etablerte plateselskapene ofte sitter på.
Dette er temaer som bør løftes fram og opp på scenen, fordi de er med på å påvirke hvem som kan leve av musikk og dermed hvilken musikk vi får høre.