Debatt

De skolen ikke vil ha

Mitt hjerte banker fortsatt for «mine» elever.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Dagsavisen 19.11.21 forteller hovedtillitsvalgt for PPT-ansatte i Oslo-skolen, Kathe Lundahl, med rette, hvordan «laget rundt» elevene med ulike grader av utviklings- og lærevansker svikter.

De siste elleve årene har jeg som spesialpedagog kjempet i motbakke for å være en del av dette laget. Spesialpedagoger har nemlig, etter fem års pedagogisk utdannelse, ikke undervisningskompetanse, og dermed ikke rett til å gjøre det vi er eksperter på: Å lære barn å lære.

Rundt om i norske kommuner sitter spesialpedagoger på PPT-kontor, nedlesset i papirarbeid. De utreder barn og produserer sakkyndige rapporter på løpende bånd. De veileder lærere i hvordan de skal undervise barna med utviklings- og/eller lærevansker.

Gunhild Rustan Marøy, Spesialpedagog.

Lærerne på sin side skal ha ansvar for om lag 30 barn med rett til individuell tilpasning, og de har ikke mulighet til å følge opp de mest krevende barna. Resultatet blir at de sårbare elevene blir overlatt til ufaglærte assistenter. Det finnes mange gode assistenter som gjør en fantastisk jobb, men ett av fem årsverk i skolen utføres i dag av ufaglærte, og når barna som trenger mest spisskompetanse ender opp med minst, er det grunn til å slå alarm.

Lærere og assistenter tvinges inn i rollen som spesialpedagoger, og spisskompetansen vannes ut på vei til eleven. Lærere forteller om en hverdag der de drukner i spesialpedagogiske utredinger, som de ikke har mulighet til å følge opp.

Spesialpedagoger i PPT forteller tilsvarende om hvordan de bruker store ressurser på å utrede et barn og skrive en rapport, for så å finne ut av den ikke engang er lest av lærerne. Alt dette er frustrerende for både lærere og spesialpedagoger, men taperne i det lange løp er barna. De som ikke får den lille dytten som skal til for å knekke koden, eller som ikke får den metodiske, kunnskapsbaserte veiledningen som skiller mellom å lykkes eller å feile i samfunnslivet.

Jeg er en av dem med master i spesialpedagogikk, som «rygget meg inn» i norsk skole.

Da jeg fikk vikariat på en ungdomsskole, hadde jeg tre år fra BI og fem år med spesialpedagogikk. Dette var ikke nok. Jeg måtte i tillegg ha undervisningsfag og PPU (praktisk pedagogisk utdanning). Jeg tok ytterligere utdanning og skaffet meg nødvendige undervisningsfag, og har nå jobbet elleve år i ungdomsskolen, både som vanlig lærer og som spesialpedagog.

Jeg har jobbet tett med «mine» elever og sett hvordan de har oppnådd resultater ingen turte å drømme om, men etter den nye Opplæringsloven må jeg fra 2025, dersom jeg skal undervise elever med lærevansker i fagene norsk, engelsk og matematikk, ha 60 studiepoeng i hvert fag. Det vil si tre år til med utdannelse. Dette, kombinert med en følelse av å stå alene med mitt engasjement for disse elevene og en stadig økende arbeidsmengde, gjorde at jeg til slutt valgte å slutte.

Vi har et system som er preget av byråkrati, som holder spisskompetansen på lærevansker ute av skolen og svikter de svakeste elevene. Vi må se på utdannelsen til både spesialpedagoger og lærere.

Lærere blir utdannet uten nok spesialpedagogisk kompetanse og mangler verktøy for å møte elever med vansker. Spesialpedagogene blir utdannet uten å få undervisningskompetanse, og kommer derfor ikke tilstrekkelig grad inn i skolen.

I skrivende stund arbeides det med en endring av opplæringsloven, som skal tre i kraft første halvdel av 2022. Denne er nå på høring. Her er det forslag om at PPT skal nærme seg barnet. Hva det vil si, vites enn så lenge ikke, men la oss håpe det betyr at spesialpedagogene i større grad kommer inn i skolen og tettere på elevene.

At lærere og spesialpedagoger får utfylle hverandre, og kan blir det «laget rundt elevene» som Lundahl etterlyser. At det blir lengre mellom de triste historiene om sårbare elever som ikke får den hjelpen de trenger.

Mitt hjerte banker fortsatt for «mine» elever. Om det blir en endring, kommer jeg gjerne tilbake.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt