Dagsavisens debattansvarlig Selma Moren, gjør seg noen interessante og viktige betraktninger i en kommentar med tittelen «Den store kjærlighetskrisa» den 30. november. Her tar hun utgangspunkt i dating-debatten som har pågått i mange medier (og ikke minst i sosiale medier) den senere tiden.
Men dessverre misforstår hun – i likhet med mange andre - utgangpunktet for hele debatten, når hun hevder at Peder Kjøs og jeg «ga råd til en singel dame» om at hun måtte senke forventningene sine og ha realistiske mål til en partner. Vi uttalte oss på et generelt grunnlag om hva som er viktig når kvinner i 50-årsalderen eller eldre, er på partnerjakt ved hjelp av datingapper.
Våre råd burde selvsagt ha vært utdypet og kvalifisert, men det er det ikke plass til i en kort avisartikkel. Og hadde vi visst hvilke reaksjoner oppslaget ville få, så hadde vi nok ikke brukt uttrykket «markedsverdi».
Men realitetene er likevel den at mange kvinner – og menn, opplever at det er vanskeligere å finne en (ny) partner når de kommer opp i årene. Og datingapper som Tinder bidrar opplagt til å forsterke denne tendensen, fordi man her legger mer vekt på utseende og ytre egenskaper, enn når man treffes ansikt til ansikt som hele mennesker. Så hvis man først skal benytte slike apper, er det viktig å være klar over hvilke seleksjonsmekanismer som gjør seg gjeldende. Og dette vet vi etter hvert mye om, fordi det faktisk finnes mye forskning nettopp på brukere av Tinder.
[ Åpent brev fra en med høy markedsverdi, men lite håp ]
Jeg har ved en rekke anledninger – ikke minst i spalten min i A-magasinet, påpekt at slike apper på mange måter utgjør en trussel mot kjærlighetslivet – både for unge og gamle, fordi de i så stor grad legger til rette for en slags kynisk bruk og kast-mentalitet av relasjoner. Og fordi de langt på vei fungerer etter prinsippet om at «the winner takes it all». For sannheten er at det store flertallet av brukerne får ganske få eller ingen match, mens et fåtall kan velge og vrake blant et uendelig antall mulige partnere.
Derfor er det flott om vi kan ha en offentlig debatt om den virkeligheten som møter folk som er på jakt etter en partner ved hjelp av slike apper. Men denne debatten har kommet veldig skjevt ut, fordi mange har tegnet et meningsløst fiendebilde av Peder og meg, hvor vi har blitt tillagt meninger og holdninger som jeg i alle fall, på ingen måte kjenner meg igjen. Særlig med tanke på at jeg i utgangspunktet deler mange av de samme betenkelighetene som kritikerne har løftet frem, spesielt knyttet til hvordan datingmarkedet – for å bruke en litt utskjelt metafor, fungerer.
[ Sissel Gran: Begjærets budbringer (+) ]
Personlig er jeg imidlertid skeptisk til om en opplyst debatt – i seg selv, vil endre «spillereglene» på Tinder og lignende apper. Jeg tror kanskje den største muligheten ligger i at folk som først og fremst ønsker seg en kjæreste og et langvarig parforhold, styrer unna disse appene, og heller satser på å treffe noen på tradisjonelt vis. Også her fremstår man naturligvis som mer eller mindre attraktive, men man har likevel i utgangspunktet mye mer å spille på enn hva en datingapp legger til rette for. Og når man treffes slik, fremstår det i større grad som et naturlig møte mellom to mennesker, heller enn en målrettet partnerjakt hvor tilbud og etterspørsel utgjør et uuttalt bakteppe for begge parter.