«Det er ikke noe grunnlag for å frykte verken løsarbeidersamfunn eller brutalisering av arbeidslivet», skrev Høyres Heidi Nordby Lunde i Dagsavisen nylig. «Det er ingen grunn til å svartmale norsk arbeidsliv eller bruke krigsretorikken til LO.»
Lundes påstander om «krigsretorikk» kom etter at LO-leder Peggy Hessen Følsvik nylig slo fast at fagbevegelsen de siste åtte årene har måttet føre en lang rekke forsvarskamper. Det har vi måttet gjøre på bekostning av kamper for å skape et tryggere, friere og bedre organisert arbeidsliv. Lunde hevder at alt er såre vel i norsk arbeidsliv, selv når det gjelder sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. For den påstanden fører hun ett bevis: «Årsrapporten fra a-krimsenterne viser nå framgang i kampen mot arbeidslivskriminalitet», skriver hun.
Men gjør den nå egentlig det? Og hva skjer om vi leter andre steder?
[ Forsvarskrig og motstandskamp ]
A-krimsentrenes årsrapport påpeker blant annet uløste problemer, mange år etter at de første sentrene ble opprettet. «Etatenes begrensende muligheter til å dele, sammenstille og lagre informasjon trekkes fortsatt frem som den sentrale utfordringen for det tverretatlige a-krimsamarbeidet», heter det. «Dette vanskeliggjør både samarbeidet og gjennomføring av konkrete aktiviteter og er et hinder for måloppnåelsen på a-krimområdet.»
A-krimsentrene er blitt bedt om å gjøre en egenvurdering av innsatsen mot sentrale trussel-aktører.
På en skala fra 1 til 5, der 5 er best, har sentrene gitt en gjennomsnittlig vurdering på 3,2. De kaller det selv «middels», og tar dessuten forbehold om at «slike rangeringer må tolkes med forsiktighet». Koronapandemien kan for eksempel ha påvirket tallene, skriver de, fordi det har vært mindre tilgang på oppdrag og utenlandsk arbeidskraft. Og videre: «Når det gjelder identifiserte trusselaktører med økt omsetning, lønnsutbetaling og a-meldinger, kan dette skyldes at det er gjennomført få tiltak mot trusselaktørene.»
Rapporten peker på at «kapasitet og intensjon er redusert hos noen sentrale trusselaktører». Det er jo bra. Men så fortsetter den: «Samtidig indikerer både a-krimsentrenes rapportering og Skatteetatens tall om omsetning, lønn og a-meldinger at en mindre gruppe har økt sin kapasitet. Dette kan skyldes at etatene ikke har hatt ressurser til å prioritere disse aktørene, eller at tiltak ikke er iverksatt enda».
Det heter også at «Samtlige a-krimsentre trekker i sin rapportering fram at koronapandemien har nedskalert eller utsatt oppfølgingen av sentrale trusselaktører». Det kommer også tydelig fram at «innsatsen rettet mot utenlandske arbeidstakere har vært begrenset grunnet koronapandemien».
Det er én gledelig nyhet i rapporten, og den kan vi takke skatteetaten og partene i arbeidslivet for.
[ Læreridealismen gir oss ikke nok lærere i barnehage og skole ]
Samarbeid mot svart økonomi (SMSØ) har fulgt utviklingen i forbrukeres kjøp av svart arbeid, og andelen som svarer at de har kjøpt svart arbeid de siste 2 år, er blitt vesentlig redusert fra 2009 til 2020. Det er bra. Men holder det som bevisførsel for at alt nu går så meget bedre, slik Lunde påstår? La oss se på fire ferske eksempler:
I et innspill til koordineringsenheten for ofre for menneskehandel, skrev Kirkens Bymisjon nylig at de erfarer at regelverket som skal beskytte sårbare arbeidstakere ikke blir håndhevet tilstrekkelig effektivt, og at «bistanden til dem som utsettes for slik utnytting er svært begrenset eller fraværende. I praksis erfarer vi at saker som vi helt klart vurderer som alvorlige, enten ikke prioriteres for etterforskning, eller utløser rettigheter for ofrene. Mange saker fanges ikke opp, og mye grov utnytting foregår uten at folk får nødvendig og berettiget bistand», skrev Bymisjonen.
På et seminar om arbeidslivskriminalitet i regi av blant andre NHO Arktis forrige uke, snakket politiet om trusselbildet de ser. De pekte blant annet på «økt etterspørsel etter arbeidskraft i utsatte bransjer», og sa det var «sannsynlig med økt og grovere utnyttelse av arbeidstakere». Denne uka lanseres også en ny Fafo-rapport, utarbeidet med prosjektmidler fra KS, om norske storbyers møter med irregulære migranter.
Der heter det blant annet at det verken «lokalt eller nasjonalt er utviklet gode verktøy for å avdekke bruk av og hindre utnyttelse av irregulære migranter i arbeidsmarkedet». Ulovlige praksiser avdekkes «først og fremst gjennom at arbeidstakerne selv rapporterer om dette», noe de har all grunn til å la være å gjøre.
I dagens system finnes det nemlig «ingen insentiver for irregulære migranter for å rapportere til myndighetene dersom de opplever utnyttende arbeidsforhold», samtidig som risikoen de utsetter seg for er skyhøy: «Med mindre det foreligger mistanke om menneskehandel, vil de bli utvist og uttransportert, og de vil høyst sannsynlig heller ikke få utbetalt utestående lønn, da dette forstås som utbytte av en kriminell handling», heter det.
[ Det er harry populisme å si nei til en vaksine du får tilbud om ]
Videre heter det om bakmennene som utfører kriminaliteten: «Det er i dagens arbeidsmarked rom for betydelig profitt for de som bruker billig arbeidskraft, men når slik bruk blir avdekket, blir det sjelden bøtelagt eller etterforsket, og bøtene står sjelden i stil til den profitten arbeidsgiverne potensielt kan ha hatt. (…) Det har store konsekvenser – også for nordmenn og innvandrere med lovlig opphold som prøver å få fotfeste i det samme arbeidsmarkedet.»
I situasjonsbeskrivelsen til Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter het det for fire år siden at arbeidslivskriminaliteten nå ser ut til å «ha spredt seg til flere bransjer enn hva som tidligere var kjent. Kriminelle aktører som tidligere opererte i bygg- og anleggsbransjen er nå observert i offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester som barnevern og ungdomsarbeid». I fjorårets rapport pekte de også på kombinasjonen av betydelig økonomisk kapital og voldskapital hos flere av trusselaktørene.
Jeg skulle gjerne delt Lundes fullkomne bekymringsløshet når det kommer til brutalisering av arbeidslivet.
Men hvordan kan jeg det, når det er nettopp slike bekymringsløse politikere som styrer landet? Kanskje er det skyfri himmel over Høyres hus, men hos Kirkens Bymisjon, på Frelsesarmeens migrasjonssenter, hos Caritas og hos fagforeninger rundt om i landet ser bildet veldig annerledes ut. Norge trenger en ny regjering, med en annen virkelighetsforståelse og et helt annet pågangsmot i møte med sosial dumping, kriminalitet og utbytting i arbeidslivet.