Debatt

Jeg fødte alene

Pappaen og jeg fikk vårt første felles øyeblikk med datteren vår i døra på Ullevål sykehus. Vi ble overvåket av en sikkerhetsvakt som passet på at vi overholdt koronaregler.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dette innlegget ble først lagt ut på Facebook, og gjengis med tilatelse. 

Bildet ovenfor er tatt av en barnepleier da jeg så min datter for første gang. Da hadde det gått syv timer siden fødselen. I mellomtiden var hun ikke på brystet til pappaen sin, for han fikk ikke lov å være der. Og det selv om barn under 18 år har rett til å ha pårørende der.

Den største opplevelsen hittil i vårt liv, ble tatt fra oss.

Ullvål svarer: Ledsager får være med på fødsel

Jeg hadde ikke tenkt å fortelle noen om denne opplevelsen. Men jeg vil ikke at noen andre skal oppleve noe lignende.

Dagen jeg fødte, var også den dagen under pandemien det var flest innleggelser og dødsfall. Det var totalt kaos på fødeavdelingen. Jeg ble satt alene på et rom, med beskjed om at jeg ikke fikk dra hjem, eller få besøk av kjæresten min. Jeg ble plassert på et bittelite mottaksrom som kun er ment for undersøkelser. Under hele oppholdet, både før og etter fødsel, fikk jeg ikke gå ut av rommet, ikke engang for å spise.

Jordmødrene hadde nok å gjøre, og jeg satt mye alene og gråt.

Nå blir det endring - vedtatt i Stortinget: Hurtigtest skal gi partner tilgang til fødestuen

Jeg visste at jeg trengte hormonet oxcitocin som fremmer rier. Dette får man ved å føle seg trygg og omringa av kjærlighet. Adrenalin er et hormon som kommer ved stress og frykt – og gjør det motsatte: hemmer fødsel. Og det var riktig, fra å ha startet fødselen selv hjemme, stoppet det nå helt opp i noen døgn.

Les også: «De har glemt en sårbar gruppe. Det vil komme til å koste dem dyrt»

Han fikk bli med noen timer med aktiv fødsel på søndagen. Disse timene viste hvor uvurderlig partner er. Vi samarbeidet hele veien og han vek ikke fra min side.

Endelig gikk fødselen fremover.

Men så bestemte de at jeg måtte ha keisersnitt, da jenta ikke kom seg ut selv. Da fikk jeg panikk, for det betydde at jeg måtte føde helt alene. Jeg gråt hysterisk, og kjæresten skjønte ikke hva som skjedde. Jeg ble trillet ut, og vi fikk ikke sagt hade. Vi ville ikke få sett hverandre igjen før jeg skulle hjem med babyen. Om ting gikk greit, kunne babyen bli sneket forbi han om han møtte sykepleierne tilfeldig ved heisen.

Da ble vi stuet inn under en vask på en overfylt barsel. Under hele denne perioden fikk vi ikke forlate rommet. Jeg kunne ikke løfte babyen eller stå pågrunn av operasjonen jeg nettopp hadde gjennomgått. Men barsel var underbemannet, og de kom ikke når jeg ringte. Jeg fikk kjeft når jeg spurte om hjelp med babyen eller mat, og endte opp med å løfte babyen på tross av operasjonssåret, fordi ingen kom.

Les også:  – Den eneste omsorgspersonen som hadde vært der før og under fødselen, ble sendt hjem (+)

Jeg var ikke kommet i gang med amming, noe som viste seg å bli et stort problem.

Pappaen og jeg fikk vårt første felles øyeblikk med datteren vår i døra på Ullevål sykehus. Vi ble overvåket av en sikkerhetsvakt som passet på at vi overholdt koronaregler. Jeg måtte altså to dager etter en stor operasjon, gå alene til inngangen med koffert og nyfødt baby, fordi han fikk ikke komme inn.

Ingen på helsestasjonen har spurt meg hvordan jeg har det på de få kontrollene vi fikk, eller screenet meg for fødselsdepresjon.

Denne historien var jeg usikker på å fortelle.

Men jeg skulle ønske noen hadde kjempet for oss som fødte i starten av korona. Jeg får vondt i magen hver gang jeg hører eller ser en fødselshistorie nå. Jeg er traumatisert, og det kommer til å ta lang tid å komme over det. Jeg hadde rier i fire dager og smerter etter keisersnittet, men det er ikke smertene som er traumet. Det er tiden jeg var alene uten min kjære eller annen hjelp, det at vi mistet øyeblikket med å få se henne sammen.

Les også: Theas fødsel og barseltid ble krevende. Nå vil hun hjelpe andre

Og til slutt vil jeg si at alt er ikke bra selv om «alt er bra med mor og barn».

Kvinnehelse og rettigheter til partner og barnet må på agendaen. Politikerne må gi flere midler så føden og barsel kan bli skikkelig bemannet, over hele Norge. #jegføderikkealene

Mer fra: Debatt