Debatt

Hvem er de sårbare barna?

Vi som jobber i barnevernet, har vært på jobb som aldri før.

Vi ser at noen familier har strevd vesentlig mer, at barn har opplevd å leve i høyere konflikt eller i mer alvorlige og problematiske hjemmeforhold det siste året, skriver Mari Hagve. Foto: iStock
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

12. mars i fjor ba statsminister Erna Solberg befolkningen om å gå hjem og holde seg hjemme.

For barna som trenger barnevernets hjelp er hjemme ofte der de har det aller vanskeligst, og nå har de vært mye hjemme. Aldri tidligere har barnevernets ansvar vært tydeligere definert enn på listen over samfunnskritiske funksjoner under pandemien. Vi som jobber i barnevernet, har vært på jobb som aldri før.

Les også: Noen burde ha spurt

Pandemien viser seg som den ultimate stresstest for et til dels utskjelt norsk barnevern.

Det har vært mye debatt om barnevernet de siste årene. Rapporter og evalueringer med konklusjoner om svikt, svik og store ulikheter, dommer mot Norge i internasjonale domstoler, samt kritiske røster med både berettigede innspill og mindre kunnskapsbaserte konklusjoner. Koronakrisen har dermed gitt mulighet til å åpne debatten som egentlig behøves om vern av barn: Hvilken rolle skal barnevernet ha i det norske samfunnet og i norsk beredskap?

Mange har uttrykt bekymring for «sårbare og utsatte barn» under pandemien, men vet vi helt konkret hvem disse barna er? Vi ser at noen familier har strevd vesentlig mer, at barn har opplevd å leve i høyere konflikt eller i mer alvorlige og problematiske hjemmeforhold det siste året. Imidlertid ser vi også barn og unge som har opplevd mer ro, og utsatte foreldre som har greid å være bedre foreldre for barna sine når samfunnet har giret ned.

Les også: Ansatte i barnevernet i Oslo ble sendt på hjemmekontor uten bærbar PC

Barnevernstjenesten kan ikke hjelpe barn og familier uten at barn og unges tillitspersoner i det daglige kontakter barnevernet om bekymring. Barn er avhengig av familie og nettverk som ser og ser etter, men også at helsesykepleiere, barnehagelærere, lærere, hjelpere i psykisk helse, Nav, politi og familievernkontor er tilgjengelig og på jobb.

Uten disse virker ikke det helhetlige sikkerhetsnettet som må til for at barnevernet skal kunne hjelpe der vi skal. Under pandemien har dette blitt ekstra merkbart. I barnevernstjenesten i Bærum har vi over tid jobbet systematisk med å være synlig, tilgjengelig, og å skape mest mulig åpenhet om hva barnevernet er og ikke er.

Det tror vi har hatt betydning for at antallet meldinger til barnevernet det siste året har vært det samme som ellers. Likevel er vi bekymret for de langsiktige konsekvensene av det vi foreløpig ikke vet nok om hvordan utsatte barn har det for tiden.

Mange barn trenger for eksempel lang tid før de tør å fortelle om vold og omsorgssvikt.

Les også: Politiet hadde 2.800 oppdrag for barnevernet på ett år

Det forelå ikke nasjonale planer eller instrukser for hvordan barnevernet skulle tre frem, prioritere oppgaver eller håndtere beredskap da krisen traff i fjor. Mye er blitt til underveis, og det har vært store felles løft mellom nasjonale instanser, tilsynsmyndigheter og barnevernstjenester.

For å stå oppreist som barnevernstjeneste i en ekstraordinær og langvarig unntakstilstand, krevdes følgelig veletablerte profesjonelle, robuste og kompetente fagmiljøer. Vi er redd for at ulikhetene på barnevernsfeltet er blitt enda større enn før. Barn fortjener samme rettssikkerhet uansett hvor de bor.

Les også: Nordmenn har mer tillit til barnevernet, til tross for kritikk og domfellelser

I barnevernstjenesten i Bærum ble det satt krisestab i mars, som vi har ledet gjennom siden.

Vi er opptatt av betydningen av et solid faglig og organisatorisk fundament, og kvalitetssikringssystemer som skal tåle en trøkk når det blåser. Det har gitt oss et fortrinn når krisen rammet.

Under pandemien kriseleder vi en reell beredskapsorganisasjon, der det å opprettholde ordinær drift etter barnevernloven krever vesentlig mer og annerledes tilnærming enn før. Vi er imponert over medarbeidere som har stått på og stått frem for sin fagprofesjon, med fullt fokus på å bistå barn og foreldre, tross de mange restriksjoner, raskt endrede forutsetninger, og uforutsigbare svingninger i beredskapen.

Samtidig har vi lært og lærer mye, både om digitale muligheter i en moderne barnevernsfaglig kontekst, og samtidig innenfor stramme taushetspliktregulerte rammer. Eksempelvis foregår stedlig hjelp oftere enn før på gode måter andre steder enn i kontorlokaler, ved utendørs oppfølging og samtaler med ungdom, vi veileder foreldre som er bekymret for å møte oss i redsel for smitte, eller vi går på hagebesøk hos familier i karantene.

Les også: Byråden advarer om barnevernet i Oslo: – Jeg er veldig bekymret

Barnevernsfeltets håndtering bør gjøres til gjenstand for gjennomgang og evaluering i ettertid. Ikke fordi mye nødvendigvis har gått galt. Vi er imidlertid sikre på at vi ved å sette et forstørrelsesglass over denne ekstremsituasjonen i barnevernets historie, vil lære mye om forsvarlig barnevernsutøvelse for fremtiden.

I evalueringen bør det også fokuseres på hvordan samfunnet har innrettet og rustet barnevernet til å kunne vise seg verdig det samfunnskritiske ansvaret.

Vi trenger et solid vern for de mest sårbare iblant oss som definert del av norsk beredskap.

Kronikken signeres også av Mira Coucheron, Ane Fjellanger, Jorunn Eitrheim, Lasse Aasengen, Heidi Austvik Worren, Line Dyrnes og Eline Dirks, alle avdelingsledere i Bærum.

Mer fra: Debatt