I starten av desember fikk vi et informasjonsbrev fra skolen om siste dager før jul.
«Av smittevernhensyn kan vi dessverre ikke få gjennomført skolegudstjeneste, juletregang og livssynsnøytralt opplegg. Men det blir mye kos og hygge på trinnene».
Umiddelbart kjente jeg en liten lettelse.
I år skulle vi slippe å krysse av på en boks for hvilken kategori vår syv år gamle sønn skulle havne i: «De kristne» eller «de andre». Alternativene «begge» eller «ingen av delene» pleier ikke å være med på slike skjema. Valget hadde vært enkelt, vår eldste sønn hadde havnet blant «de andre», men nå slapp vi å gjøre det. Jeg vil ikke at sønnen min skal ha et livssynsnøytralt opplegg, jeg vil at han skal ha et opplegg.
Et verdig opplegg der han treffer alle barna i klassen, uavhengig av foreldrenes tro og livssyn.
Les også: «Vi trenger jula, selv om vi på oppløpssiden svetter, stresser og bekymrer oss for alt vi ikke rakk»
Den eneste tiden i året da skolen går aktivt inn og segregerer barna ut fra tro og livssyn, er før jul. Ellers i året danser de BlimE-dansen og jobber aktivt for at alle skal være med og at alle skal inkluderes. Å dele elever inn i grupper basert på annet enn tilfeldigheter og geografi er tabu i norsk skole.
(Artikkelen fortsetter under videoen av Dagsavisens julekalender)
Ingen skal føle seg annerledes eller mindreverdige, alle skal med! Slik er det med den saken, bortsett fra før jul. Da er det tradisjon å skille barna ut fra tro og livssyn. Men jeg har ikke lyst til at min sønn skal måtte velge livssyn som syvåring, eller at jeg skal velge det for ham. Jeg vil ikke at noen skal velge hvilken gruppering han hører til.
Noen vil si at dersom alle barn ble tvunget til å gå i skolegudstjeneste som en obligatorisk del av undervisningen, ville vi unngått denne segregeringen. Problemet er bare at det er ulovlig.
Det er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen protokoll 1 artikkel 2.
Les også: Roy må feire jul alene på grunn av koronaen (+)
Norge ble i 2007 dømt etter denne paragrafen i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Domstolen mente at KRL-faget var forkynnende. Påtvunget forkynning og religionsutøvelse er ikke lov i norsk skole og derfor kan heller aldri skolegudstjeneste bli en obligatorisk del av undervisningen, uansett hvor mye noen måtte ønske det.
Så hvorfor fortsetter vi å segregere våre barn ut fra tro og livssyn hvert eneste år før jul? Argumentene som gjerne brukes dreier seg om tradisjon og verdier. Noen mener at det er viktig å fylle juletiden med noe mer enn bare materialistisk fråtsing og fylle denne høytiden med verdier som er større enn oss selv.
Jeg håper virkelig at skolen er i stand til å gjøre dette for alle, uten at det skal bryte med den europeiske menneskerettskonvensjonen. Men hvis skolegudstjeneste er den eneste plassen der skolen gir elevene sunne verdier, er det fryktelig synd om det bare treffer halvparten av elevene.
Argumentene jeg hører oftest er at: «Det er tradisjon». Mitt spørsmål er: For hvem er det en tradisjon?
Les også: Hva husker vi fra 2020? Dagsavisen oppsummerer nyhetsåret – selvsagt på Teams
Det kan ikke være for de voksne, de aller fleste voksne går ikke i skolegudstjeneste lenger og forhåpentligvis takler de overgangen greit. De eneste voksne som går i skolegudstjeneste er lærere, disse er ansatt og burde ikke tas hensyn til i denne sammenhengen. Elever går bare ti år i grunnskolen.
Det betyr at det bare er noen få som har gått så mange ganger på skolegudstjeneste, at det oppleves som tradisjon. Til gjengjeld har ikke disse mange år igjen før de slutter på skolen og tradisjonen avvikles av seg selv. Den som synes det er fryktelig trist å ikke lenger gå i kirken i skoletiden, kan heldigvis gjøre det på fritiden. Det fine er at kirken holder åpent utenom skoletid, hver eneste søndag faktisk.
Hvorfor er det så viktig at kirkegangen skal foregå i skoletida?
Ikke alle tradisjoner er like viktige å bevare, derfor er det verdt å spørre seg: Synes nå virkelig skoleelever det er viktig med skolegudstjeneste? Jeg kan egentlig bare svare for meg selv. En gang i tiden var nemlig jeg selv en liten kristen skoleelev som gikk på skolegudstjeneste. Jeg syntes det var fint med kristne tradisjoner, men skolegudstjeneste var for meg bare en siste kjedelig prøvelse før jeg endelig kunne nå det store målet: Skolefri.
Nabogutten, som hadde livssyn, fortalte at han ikke var med på skolegudstjenesten. «Åh, så deilig», tenkte jeg.
Les også: «Det er det som skjer i Danmark akkurat nå som bør skremme vannet av oss i Førjuls-Norge»
Jeg stod på kjøkkenet og pratet med min kjære om informasjonsbrevet fra skolen. Syvåringen spurte hva vi snakket om, og jeg svarte at det ikke ble skolegudstjeneste på grunn av koronaen. «Wuhu!» svarte han. Vi trenger i hvert fall ikke fortsette med denne tradisjonen for hans skyld.
Hvis skolen tar en evaluering av juleavslutningen 2020, vil jeg gjette på at de kommer fram til at det fungerte veldig fint. Faktisk kan det hende at det til og med blir ganske samlende og verdig, noe alle kan like og som gir ordentlig god julestemning!