Sjefredaktør Bjørn G. Sæbø skrev en meget leseverdig kommentar i Dagsavisen 20 juli. Her skriver han om miljøbevegelsen og miljøpartienes manglende svar: «De følger ikke pengene, men dyrker symbolene. Bilfrie bysentra, elbiler og elferjer er viktige miljøtiltak, men når spørsmålet dreies inn på industri og hva vi skal leve av, mangler de troverdige svarene.»
Videre skriver han om behovet for å forene stat og marked, og at kanskje er Høyre som treffer best.
Les også: «Regjeringen må gi byene mer klimahjelp, ikke mer klimafiendtlig politikk»
Klimaendringene er en av vår tids store utfordringer. Klimaendringene påvirker alle steder på planeten vår – fra polene til tropene, og fra fjellene til havene.
Klimakrisen er ikke midlertidig, og kjenner heller ingen landegrenser. Klima- og miljøutfordringene krever internasjonal, nasjonal og lokal innsats. Den krever langsiktige, helhetlige løsninger for alle sektorer som forurenser. Ikke bare for Norge, men for verden.
Det er riktig og viktig å gjennomføre tiltak i Norge, men de virkelige store klimautfordringene må løses globalt.
Hvordan skal vi løse vår tids største utfordring? Hva gjør norske bedrifter for å bidra til å løse klimakrisen globalt? Og kan vi skape verdier mens vi «redder» verden?
For å få svaret på det arrangerte Oslo Høyres bedriftskanal et seminar tidligere i år, akkurat i tide før landet stengte. Vi invitert ledere fra selskaper som jobber kommersielt og globalt med produkter og tjenester som gjør en forskjell og som har stort fremtidig potensial.
Bistandsminister Dag-Inge Ulstein var også invitert for å snakke om hvordan vi kan bruke bistandsbudsjettet i miljøets tjeneste.
Vi ønsket å løfte klimadebatten opp fra en debatt om alt vi må gjøre i Norge til å se på hva kan vi få utrettet globalt, og tjene penger på det. Målet må jo være å finne løsninger som er økonomisk bærekraftige, uten subsidier, selv om noen løsninger vil trenge offentlig støtte i en initial fase.
La oss satse på de selskapene som har et både grønt og kommersielt perspektiv, her representert ved tre av våre inviterte.
Les også: «En av kapitalismens store strateger»
Scatec Solar bygger ut og selger elektrisk strøm basert på solenergi. De operer i elleve land og de beregner at deres solenergi reduserer CO2 utslipp fra tradisjonelle kilder med 3-4 millioner CO2 årlig innen to -tre år. Det er ca. 15 % av det Norge skal kutte. Det klarer Scatec uten subsidier, mens de tjener penger som gjør at de kan vokse videre og alt det fra et lite hovedkontor på Skøyen!
Siemens, en global gigant, satser i Norge på batteriteknologi til maritim sektor. De miljømessige gevinstene ved batteri- eller hybriddrift av 7 ut av 10 norske ferjer kan måles i reduksjon på 300,000 MT CO2 per år, i tillegg kommer reduksjon i dieselforbruk og NOx.
Tenk bare hva det betyr globalt hvis den norske teknologien fases inn i en rekke kyststater rundt i verden, ladet fra solcelleanlegg. Den nye batterifabrikken i Trondheim kan levere batterier til over 150 ferjer per år!
Fortum driver søppelforbrenningsanlegg som på den ene side produserer energi (fjernvarme), men slipper ut store mengder CO2. Det er to interessante aspekter ved Fortums virksomhet.
For det første kan et mulig CO2-gjenvinningsanlegg i seg selv bli en interessant eksportartikkel, husholdningsavfall står for 5 % av verdens CO2-utslipp. Moderne søppelforbrenning som vi har i Norge, er også en etterspurt virksomhet. EU mangler 40 millioner tonn kapasitet når de skal forbrenne istedenfor dumpe i søppelfyllinger.
Les også: «Med Venstres velsignelse har regjeringen forsterka klimakrisa»
Alle disse tre firmaene er relevante for bistandsministeren.
Mottakerlandene trenger fornybar energi og bedre infrastruktur, Norad kan ordne finansiering og selskapene løsningene.
Oslo kommunes ambisjoner om kutt i CO2 er på rundt 600 000 MT og Norge over 20 millioner. De tre kommersielle bedriftene jeg inviterte har potensial til å bidra til å nå slike nivåer sannsynligvis mye raskere enn det Oslo og Norge klarer. For å få dette til må vi sørge for at vi har gode konkurransedyktige rammevilkår og garanti- og eksportfinansieringsordninger. Lykkes vi med dette kan vi bidra til klima- og miljøløsninger, skaffe arbeidsplasser og tjene penger.
Noe skal vi jo leve av etter oljen.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.