Torsdag 25. juni fortalte skuespillerne Iselin Shumba og Kingsford Siayor til NRK at de blir fratatt muligheten til å få hovedroller fordi de ikke er hvite.
De tar et oppgjør med mangel på representasjon i norsk TV- og filmbransje.
Shumba kunne ikke sagt det mer tydelig: «Når det ikke er plass til oss i fiksjonen, hvordan i alle dager skal det da lages plass til oss i virkeligheten?». Jeg kunne ikke vært mer enig.
Selv tilhører jeg en annen minoritet enn Shumba og Siayor, men i de siste ukers etterlengtede rasismedebatt har jeg kjent meg så igjen i historiene som blir fortalt. Jeg har blitt nektet å komme inn på restauranter, blitt plassert under en trapp på utesteder og fått høre av bussjåføren at det ikke er plass for sånne som meg på bussen.
Les også: – Det er interessant å se hvordan det har gått med Utøya-generasjonen i etterkant
Jeg har blitt fratatt frihet og blitt klappet på hodet av politikere i forkant av debatter.
Jeg blir ikke diskriminert på grunn av min hudfarge, men fordi jeg har en kropp som ikke fungerer etter normen. Jeg sitter i rullestol, og er en av veldig få med en synlig funksjonsnedsettelse som jobber i filmbransjen.
Jeg tilhører en minoritet som er svært underrepresentert på film og TV. Det betyr ikke at minoriteten jeg tilhører er liten. I dag er det sånn at ca. 18 prosent av befolkningen har en funksjonsnedsettelse. Stemmer dette tallet overens med representasjonen av funksjonshemmede i norske film- og tv-produksjoner?
Nei.
Da jeg var liten så jeg aldri en på film eller TV som representere meg. I dag er jeg 34 år, og jeg tror fremdeles ikke jeg har opplevd dette.
Jeg kan ikke huske å ha sett en funksjonshemmet programleder eller en hovedrolle i en dramaserie. Jeg kan nesten ikke huske å ha sett en statist.
I NRK-serier som «Skam», «Lovleg» og «Lik meg» ser vi aldri en karakter med en synlig funksjonsnedsettelse. Ikke engang blant statistene har jeg sett at vi er representert. Vi ser skolegårder fri for annerledeshet. Hvilke signaler sender dette?
Det er som om vi ikke eksisterer.
Jeg har sett funksjonshemmede i TV-ruta i kraft av at de er nettopp det; funksjonshemmede. Men jeg har aldri sett et menneske, med alt det innebærer; et menneske med gode sider, med dårlige sider, som hater, som elsker, som tar gode valg, dårlige valg – som også har en funksjonsnedsettelse.
Fremstillingen av oss er enten som helt eller offer. Heltene som, mot alle odds, kommer seg opp på Snøhetta i tv-serien «Ingen grenser», eller resten av oss, som blir fremstilt som ofrene som sliter i møtet med systemet.
Livene våre blir også fremstilt som så ille at døden er eneste alternativ.
Les også: Her er de beste platene i 2020 - så langt (Dagsavisen +)
I filmen «Et helt halvt år» romantiseres aktiv dødshjelp. Da jeg så filmen på kino var det synkron snufsing i salen da Will (spilt av Sam Claflin) velger å avslutte livet selv etter at nydelige Lou (spilt av Emilia Clarke) erklærer sin kjærlighet til han.
Jeg har aldri fått så mange medlidende blikk som da jeg var på vei ut av kinomørket.
Jeg har hørt sjefer i de største tv-kanalene si «men det er jo så få funksjonshemmede som går på audition og som søker jobb i bransjen, de må jo bare ta seg en utdannelse innen film og TV».
Dette vitner om manglende kunnskap og forståelse for den systematiske diskrimineringen man som minoritet blir utsatt for.
I dag er det sånn at 64 % av funksjonshemmede elever ikke fullfører videregående skole, 100 000 står ufrivillig utenfor arbeidslivet og mange funksjonshemmede må slutte på høyere utdanning på grunn av manglende assistanse.
Det er ikke slik at funksjonshemmede ikke ønsker å jobbe. Det er ikke slik at funksjonshemmede ikke er opptatt av eller vil jobbe innen film og TV. Det er ikke slik at kompetansen og talentene ikke finnes.
Det at vi er underrepresentert både foran og bak kamera er et resultat av systematisk diskriminering.
Norsk TV- og filmbransje kan ikke vente til Norge er likestilt. De må ta sin del av ansvaret.
Det koster å investere i mangfold. Det koster å investere i likestilling. Og det er tv-kanalene og Norsk filminstitutt som forvaltere av hvilke historier vi velger å fortelle sitt ansvar å ta del i denne investeringen.
Som historiefortellere har vi makt. Vi har et ansvar. Jeg tror at historiene vi forteller og måten vi forteller dem på enten kan bidra til diskriminering eller fremme likestilling.
PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.