Jeg har en oppfordring til lærere, foresatte og andre som skal prøve å holde læringen i gang hos barn og ungdom de neste ukene.
Familier er ulike. Vi som lager undervisningsoppleggene må ha dette i tankene. Kunnskap er selvsagt viktig, men vi må passe på at vi ikke forsterker følelsen av å ikke mestre.
Vi må sørge for at oppleggene skal kunne løses på egen hånd. På sett og vis er det «lekser» elevene nå er i gang med. Vi lærere er selvsagt «på jobb», men vi er ikke fysisk til stede.
Les også: Dette er barnas tanker om korona
Vi snor oss ikke gjennom klasserommet og veileder elevene slik vi pleier. Vi er selvsagt på mail, chat eller lignende og noen bruker videokonferanse. Men det kan ikke erstatte det å være sammen med elevene i klasserommet.
Vi skal lære sammen på en måte som aldri tidligere er prøvd i lignende omfang. Dette er ikke tiden for de store innleveringene og rapporteringshysteri.
Vi lærere må huske på at mange av oss er imot massiv dokumentasjon som bare er til for å kontrollere – eller måling for målingens skyld. Dette er ingen konkurranse mellom lærerne i å lage de «feteste» oppleggene.
Det som fungerer for én klasse fungerer kanskje ikke for en annen – og minst like viktig: Det som fungerer for én elev fungerer ikke nødvendigvis for en annen. Kanskje mer enn noen gang ser vi hvor viktig det er å kjenne våre elever og de foresatte.
Hva skal vi så kreve av elevene? Vi må minne oss selv på at ikke alle har mulighet til å «produsere» det samme. Skal alle måtte besvare oppgave 1–7 etter å ha lest en tekst?
Enkelte elever gjør oppgaver raskt for deretter å stå uten mer arbeid. Andre vil ikke komme i gang. Vi må derfor unngå rigide oppgaver som ikke tilpasser opplæringen for elevene. Unngå å sette tidsfrister med tilhørende innlevering, spesielt hvis oppgaven ikke er tilpasset. Lag oppgaver som er selvdifferensierende.
[ Barneministeren om sårbare barn: – Ja, jeg er bekymret ]
Vi må sette oss inn i hver enkelt elevs situasjon. Vi må huske på eleven med lærevansker. Vi må huske på foresatte som er selvstendig næringsdrivende og nå febrilsk forsøker å holde liv i foretaket sitt hjemmefra.
Hvor mange mennesker tenker ikke akkurat nå på om de faktisk kan gå konkurs? Jeg vet om foresatte som i skrivende stund ikke har noe inntekt som følge av situasjonen. Vi kan ikke forvente at alle foresatte skal stå over sine barn hele dagen og være deres lærer.
Det stilles krav og forventninger til foresatte fra deres egne arbeidsgivere. Vi må ta de største hensyn til barn av mennesker som ikke er hjemme i disse dager – heltene som holder Norge i gang. Jeg vil samtidig minne om at dersom begge foresatte fyller en samfunnskritisk funksjon, og er pålagt å møte på jobb i skoletiden, skal eleven få tilbud om opplæring på skolen.
Samtidig må vi ha forståelse for at foresatte til disse elevene ikke nødvendigvis ønsker at barnet samles i et klasserom med flere elever slik situasjonen er nå. Vi må derfor huske på at flere barn nå er alene hjemme på dagtid.
Det er heller ikke alle skoler som har sendt med hjem en iPad eller PC til hver elev. Hva forventes av disse elevene? Kanskje er de del av en stor familie? Vi må ta høyde for at ikke alle familier har en haug med PC-er liggende hvor det skal besvares oppgaver som skal leveres til læreren.
Vi må ta høyde for at foresatte er uføre eller sykmeldte som vanligvis bruker den ledige tiden på dagtid til behandlinger, eller har nok med å samle krefter til barna kommer hjem fra skolen. Vi må ta høyde for at ikke alle foresatte behersker språket i tilstrekkelig grad til å hjelpe barnet sitt med skolearbeidet.
Vi må ta høyde for at også foreldre kan ha lærevansker. Vi må ta høyde for at enkelte barn lever i et hjem preget av ulike former for misbruk eller avhengighet, og vil ha mer enn nok med å håndtere livet som familie. Dette er en av de vondeste sannhetene – at barn går en utrygg tid i møte hjemme.
Vi har aldri opplevd en lignende situasjon. Vi tråkker opp en ny sti – en ukjent vei som vil bli til mens vi går. Men vi kan ta noen forholdsregler. Vi kan hjelpe familiene til å ha dager som de kan leve med.
Der må vi lærere være vårt ansvar bevisst. Det som oppleves lett for noen kan oppleves som det største mareritt for andre. Vis forståelse for at familier er svært ulike.
Folk må få gjøre det som fungerer for dem. I det store og det hele er jeg sikker på at folk kommer til å gjøre så godt de kan ut fra sine forutsetninger.
Samleside: Alt du trenger å vite om korona