Debatt

Oljejunkies?

Klimabekymringer har fått svenskene til å slutte å fly, i Norge flyr vi fortsatt som vi lyster.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mens Norwegian må legge ned ruta mellom Stockholm og Malmø, har flytrafikken i Norge doblet seg siden 2005. Når det gjelder konsumerisme, er det kun Luxembourg som har et høyere privat forbruk enn oss – av alle land i Europa. Hvorfor er det så vanskelig for Norge å stake om kursen?

Om nasjonalstaten Norge skulle skrevet et avskjedsbrev til olje-rusen, hvordan kunne det ha startet?

«I mange år nå har du vært min beste venn. Jeg har så mange ting å takke deg for. Du ga meg alt et puslete unions-vedheng med labil selvtillit kunne drømme om.

Jeg, som i århundrer ble sett på som en bygdetulling fra Europas utkant, ble endelig regnet med. Jeg fikk et solid mandat i internasjonal politikk, tyngde som handelsnasjon.

Men, etter hvert ble det liksom mer og mer til at jeg skulle flotte meg. Flere og flere påkostede bygg – jeg kom på ideen om barcode, for å komme opp i høyden – litt som New York, ikke sant?

Etter hvert begynte jeg å miste kontroll, umerkelig, olja gjorde noe med meg. Store, lekre eneboliger, dyre designmøbler, eksklusive restauranter. Jeg ble en annen.

Det var som at jeg hele tida måtte øke forbruket for å vedlikeholde den etterlengtede følelsen av kontinental klasse.

Og det rare var at dess mer oljepenger som rant gjennom årene mine, dess dyrere føltes velferdsstaten – dess mer mistet den liksom sin verdi.»

Les også: Norske velgere har talt: Dette er den viktigste saken nå

Hvor fastlåst er egentlig Norge i fornektelse av egen olje-avhengighet og politiske dobbeltmoral? Hva er vi villige til å gamble med for å kunne fortsette olje- og gassutvinningen som før?

Tegn 1: Bare et liiite oljefelt til

Det hender at pårørende til mennesker med alvorlig rusproblematikk bruker såkalt «intervention» – en overraskende, men nøye planlagt inngripen hvor hardt settes mot hardt – som sitt siste kort.

Når millioner av unge mennesker mobiliserer samlet – forlater klasserommene sine og trekker ut i gatene for å klimademonstrere – er det kanskje nettopp en intervention vi må forstå det som.

Klimademonstrasjonene er global mobilisering for å tvinge voksne til handling. Barn har gitt opp våre tomme ord og løfter.

I sin FN-tale 23. september i år sa Greta Thunberg til topp-politikere i samme generasjon som hennes foreldre at «Hvis dere velger å svikte oss, tilgir vi dere aldri.»

Rasjonelt og sobert pekte hun på tall fra tungtveiende forskning. Ingen bortforklaringer, omskrivning eller unnskyldninger synes å bite på henne.

Men vi voksne synes å la oss lure av våre egne ord om og om igjen. For hver eneste gang dilemmaet står mellom natur og profitt, så vinner jo det siste.

Les også: «Annerledeslandet Norge er ikke så annerledes mer»

Whops, så gjør Equinor et nytt oljefunn ved Fram-feltet, skal vi bare la det ligge, liksom? Disse enorme verdiene? Nei, hør her, vesle klima-aktivist, det er ganske enkelt ikke slik verden fungerer.

Til og med våre barns fremtid er vi villige til å ofre for å få pumpet opp olja til siste dråpe.

Tegn 2: Kultivering av et falskt selvbilde

Samhørigheten i den norske befolkningen etter andre verdenskrig, var med på å legge grunnlaget for en samfunnsutvikling preget av nøkternhet, fellesskap og samarbeid i en tid som samtidig hadde sterk økonomisk vekst. Nøkternhet – det lyder ikke så sexy, gjør det vel?

Men dette felleskapsfokuset skapte altså velferdsstatens fundament. I dag har det egalitære Norge begynt å knirke i strukturene: Mens antallet fattige har steget siden 2013 og barnefattigdommen er den høyeste på flere år, tviholder vi fortsatt ved at det er typisk norsk å være jordnær og solidarisk og ta vare på de svake.

Det vi ser i speilet, er fortsatt mariusgenser, knickers og eplekinn. Men til forskjell fra før, er den som speiler seg iført olje-sponsede designsko og en jakke til fire tusen.

Dess større kontrasten mellom liv og lære er, dess sterkere blir behovet for fornektelse. Norge er landet som ligger helt i teten i privatforbruk i Europa.

Svenskene slutter å fly, vi gjør det ikke. Vi grønnvasker renommeet til Statoil ved å døpe om til Equinor. Vi klarer ikke å begrense oss. Vi sier hele tiden at vi skal trappe ned.

På sikt. Vi skal fase ut, vi skal begynne nå snart, vi skal bare... Vi er 5,3 millioner nordmenn som sitter med oljenåla dypt i armen og vi klarer ikke å slutte.

Tegn 3: Løgn og unnvikelse

At privilegier lett korrumperer er knapt noe nytt. Som en av verdens store oljeeksportører befinner Norge seg midt i klimakrisens smertepunkt.

Vår velferd, vår eldreomsorg, våre sykehus – hele vår økonomi er bygget på den. Hver eneste nordmann har olje på hendene.

Vi er så avhengige av oljeinntekter at vi sliter med å forestille oss en annen virkelighet, et annet narrativ. Det nøysomme etterkrigstidens Norge er både knappe 60 år siden og et helt univers unna.

Ett eller annet sted, kanskje i forhandlingen om oljelisenser i Australbukta, tror jeg den norske folkesjela forsvant i byttehandelen. Olja har endret hvem vi er, vi lyver og lurer til det ikke går lenger, ja, selv om det ikke går lenger.

Equinor har tatt grønnvaskingen til et nytt nivå i sin siste reklamekampanje kamuflert som objektiv folkeopplysning.

Jeg ber en stille bønn om tvangsbehandling av Norge som nasjon, men hvem skal tvinge oss? Dersom Klimasøksmål Arktis vinner over staten, for brudd på grunnlovens miljøparagraf § 112, vil det presse Norge til å sobre seg opp.

Det vil tvinge vår nasjon ut av den søvndyssende oljekomforten som dag etter dag trenerer reell samfunnsendring og forhindrer Norge i å ta ansvar for klimaendringer vi selv er høyst delaktige i å forårsake.

Det er på tide vi innser at nasjonalstaten Norge er en selvfornektende oljejunkie med et selvbilde som begynner å bli så falskt at det er alvorlig problematisk.

«Hvis dere velger å svikte oss, tilgir vi dere aldri.»

Har vi ikke nådd bunnen snart? Det er i hvert fall ikke mye verdighet igjen.

Mer fra: Debatt