Alle er vi enige om at mobbing ikke hører noe sted hjemme, da det er et stort samfunnsproblem som vi alle må bidra til å bekjempe, spesielt siden det får så store konsekvenser for den enkelte resten av livet, med de milliarder dette koster Norge i tapte arbeidsinntekter ved siden av de astronomiske summene som helsesystemet har behov for hvert år nettopp for å behandle senvirkningene av mobbingen hos den enkelte, gjerne resten av mobbeofferets liv.
Da har jeg ikke tatt med i regnestykket hvor mange helseansatte som trengs for å kunne yte denne behandlingen.
Økonomene er vel kjent med at ettervirkningene av mobbing er den aller dyreste salderingspost et samfunn kan ha, nest etter krig.
Derfor settes det av midler til å sette i gang anti-mobbekampanjer på grunnskolenivå. Og det er riktig bruk av ressurser, selv om en del av kampanjene har vist seg å ha mindre effekt enn hva vi kunne ha ønsket oss.
Men blant voksne er det veldig lite fokus på mobbing, om noe i det hele tatt.
Les også: Leder: «Publikum er i god tro når forlag setter sitt kvalitetsstempel på omslaget»
Tross det så er alle kjent med at det er moralsk korrekt å ta avstand fra mobbing. Men noe mobbing er det tydeligvis lov til å bedrive. Ja, mediene, samfunnstoppene og politikerne legger faktisk opp til det, og forventer nærmest at hele samfunnet skal henge seg på den omfattende mobbekampanjen.
Som en nasjonal folkesport kan enkelte mobbes, latterliggjøres og henges ut uten at det får konsekvenser. Derimot stiger ens egen status gjerne om man fører an i mobbekampanjen. Tross at vi altså er moralsk enige om at mobbing ikke er akseptabelt.
Hvem er så disse personene, som det er grønt lys for å mobbe og latterliggjøre i ett og alt?
I skrivende stund er det først og fremst Märtha Louise og hennes nye kjæreste Durek Verrett. Det er spesielt sistnevntes sjamanrolle som er gjenstand for latterliggjøring, og førstnevntes tidligere rolle som formidler av kunnskap om englene som visstnok omgir oss.
En annen person som det har gått nasjonal sport i å mobbe er Najumuddin Faraj Ahmad, bedre kjent som Mulla Krekar. Han er Norges fremste nasjonale mobbe-ikon, og det gir gjerne status å vitse og tøyse med ham, både i underholdningsprogrammer og i festlige anledninger.
Jeg har overhørt små barn som helt åpent snakker nedsettende om mullaen, antagelig uten å vite stort om ham.
I idretten var det spesielt Petter Northug som fikk unngjelde, og som en tid ble Norges mest mobbede person. Dette fikk Northug til å uttale til TV-sporten: – Jeg hater livet mitt!
Men det aller grelleste eksemplet jeg noen gang kan huske var den stygge nasjonale mobbingen av selfangstinspektør Odd F. Lindberg.
Han fikk laget en dokumentar fra isødet som viste norske selfangere som brøt reglene ved å drepe små selunger ved å hugge dem i hodet eller nakken med en hakapikk. Dette førte i sin tur at Norge ble gjenstand for mye oppmerksomhet fra spesielt internasjonale miljøforeninger.
Dermed satte det offisielle Norge i gang en motaksjon mot Lindberg. Han ble Norges mest forhatte person etter Vidkun Quisling, og det ble gitt grønt lys for mobbing, latterliggjøring og utskjelling av ham både i media og i Rikspressen. Politikerne var ikke nådige mot Lindberg, og var nok de som førte an i kampanjen mot ham.
Dette til tross for at det var Norge som hadde brutt loven, og at Lindberg bare hadde dokumentert regelbruddet som Norge selv hadde skrevet under på at de aksepterte.
Lindberg ble faktisk kjeppjaget ut av landet, og bosatte seg med sin familie i Sverige i mange år.
Her bodde de under beskyttelse av svenske myndigheter. Men barna hadde det ikke bra. Også i Sverige hadde de fått med seg at faren deres var Folkefiende nummer en i Norge, og barna ble derfor mobbet og særdeles dårlig behandlet. En hel familie ble rammet, fordi noen på toppen hadde ført an i en nasjonal mobbekampanje mot en som faktisk bare gjorde jobben sin; rapporterte om grove regelbrudd.
Mobbing er ikke greit, uansett hva eller hvem den rammer. Uansett hva en person har gjort eller sagt, så må vi som samfunn være bevisst hva mobbing gjør med enkeltmennesker, selv om menneskene som blir mobbet selv har søkt offentlighetens lys eller «kan takke seg selv» for at de har havnet i denne situasjonen.
Hvis vi som samfunn gir grønt lys for mobbing av personer, så er vi på gale veier. Og her er det først og fremst mediene og politikerne jeg ønsker å rette pekefingeren mot. Når disse sier at det er helt OK å mobbe enkelte personer, så forplanter dette seg videre nedover i samfunnet.
Da er det heller ikke så farlig om man mobber en på sin egen arbeidsplass, eller en gutt på skolen fordi han kanskje skiller seg ut på en eller annen måte. Alt starter med media, politikere og samfunnstoppene. De må gå i seg selv for å få til en nasjonal dugnad mot mobbing.