Debatt

Willy Wonkas VM

Hvor var du da Brå brakk staven?

1982: Oddvar Brå og Alexander Savjalov samtidig over målstreken i VM-stafetten. Vakrere enn delinga av stafettgullet mellom Norge og Sovjetunionen, blir ingen idrett. FOTO: NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Spørsmålet var lenge et fast følge i Dagbladets avisspalter, og er over tid blitt del av vår populærkultur. Det var kongerikets godlynte variant av hvor man var da de der ute fikk vite at JFK var skutt. Inne i bobla vår var Oddvar Brås stavbrekk i Holmenkollen i 1982 lenge det mest dramatiske som hadde skjedd oss etter 9. april 1940.

Og her er ukas poeng: Jeg husker utmerket godt hvor jeg var. Ni år gammel var jeg på hytta. Vi satt ved spisebordet foran en liten Hitachi reiseradio med en knøttliten TV-skjerm på. To ganger to tommer. Og vi måtte sitte musestille ellers forstyrret vi signalet. Det var avansert, det, i 1982.

Jeg husker at det snødde som rakkern utenfor hytta. Jeg husker russeren Zavjalov og Brå opp den lille kleiva da staven brakk. Farmor var sammen med meg, og fatteren. Kommentatorenes hyling på at noen måtte skaffe mannen en stav. Bogen som kom løpende med den legendariske kjeppen. Jeg mener å huske alt.

Les også: «Dette er tross alt partiet som mente at sikkerhetsbelter var som lange underbukser»

Jag husker Pål Gunnar Mikkelsplass. Stafetten. Fallet. Eriksen med hue på skakke. Var han ikke fra Bjerke? Holte-brødrene fra Hokksund. VM-mønsteret. Berit Aunlis trønderdialekt. Bergerud og Hansson. Matti. Brit Pettersen. Brit med én t. Tom Sandberg! Og ikke minst Inger Helene Nybråten, fra Skrautvål! Det sitter, nesten alt sammen.

Men spør du meg om hvem som vant en eneste distanse i forrige VM på ski, har jeg ikke peiling. Jeg husker ikke engang hvor det ble arrangert. Jeg vil jo tippe at Bjørgen vant mange gull, men jeg har ingen minner om det. Men Eriksens skakke nakke? Som om det var i går. Forrige VM i Oslo, var det i 2013? Aner ikke.

VM på ski i Oslo var mitt første, det er ikke rart at det sitter. First cut is the deepest. Jeg husker litt også fra Seefeld i 1985, men så er det bakglatt resten. Men er det ikke rart at resten bare er en grå graut? Virkelig mørkt ble det da FIS mente det var klokt å innføre skibytter og det ikke lenger var 5, 10 og 20 for damer, men noe som het skiathlon. Jaktstart? Fellesstart? Smøreboden ble til en gigabuss. Noe glapp for meg. For herrene var det ikke lenger 15, 30 og 50 kilometer. De gikk ikke hver for seg i kamp mot klokka, men i flokk. Jeg tror det var da det butta. 50 kilometer i gruppe fra start til mål. I dag har jeg ikke peiling på hvilke øvelser som faktisk gjelder.

Jeg tror det begynte å lugge for alvor da vegg-til-vegg-dekning av all mulig sport på et vell av kanaler ble normalen. Å glede seg til et mesterskap, et TV-sendt mesterskap. Når gjorde man det sist? Nå sender NRK TV-sport lørdag og søndag fra morra til kveld fra jul til fellesferien. Jeg ser på, ja, men jeg bare stapper det ned. Som medister i jula glir opplevelsene motstandsløst inn. Mens vi før drømte om TV-sport som om det var å få komme på innsida av Willy Wonkas sjokoladefabrikk, sitter vi nå på innsida av den, i godstolen og stapper i oss. Gleden over den magiske sjokoladen er avtagende.

Les også: – Vi mistet 100.000 fagorganiserte ved sist stortingsvalg. Det er en kjempeutfordring for oss (DA+)

Er det andre grunner til at jeg husker 1982, men ikke husker – eller snarere gir blaffen i – 2017, og de fleste andre VM på ski siden? Det er en åpenbar grunn til, som tar oss tilbake til Wonkas utømmelige slikkerier. At det er kjedelig å vinne og vinne og vinne. Jeg fikk med meg en Aftenposten-forside her om dagen. At vi, sånn cirka siden jeg mista interessen i 1985, har vunnet nesten like mange VM-gull som resten av verden? 106 til dem og 75 til oss (før 2019-VM).

En og annen sveitser byr oss nå motstand. Ellers er VM på ski blitt et KM, et kretsmesterskap i Nansens nasjonsbyggende skiløping, som verken verden eller jeg bryr oss om. Ikke engang svenskene eller finnene bryr seg oppriktig. Vi har ødelagt vår egen nasjonalidrett. Vi har jaktet på gullet med alle midler. Selv om jakten ikke var bærekraftig. Vi har som med alle andre ressurser, tynet denne gullåren. Nå er selv VM på ski utrydningstruet. Vi kan takke oss sjøl.

Men vakrere enn delinga av stafettgullet i 1982, mellom Norge og Sovjetunionen, blir ingen idrett.

Les også: Her er VM-programmet

Mer fra: Debatt