«Synes du at det er rimelig at du som konsulent skal ha 100 kroner mer i timen enn en ansatt?» Aleris sin advokat, Eirik Edvardsen, ser med store øyne på Mats Rolfsen som er blant dem som saksøker omsorgsselskapet Aleris for en lang rekke brudd på arbeidsmiljøloven. Rolfsen forsøker gjentatte ganger å forklare det åpenbare: At konsulenthonoraret han har fått fra Aleris ikke er sammenlignbart med lønna til de fast ansatte. Som konsulent i en Aleris-omsorgsbolig har han nemlig ikke hatt rett på sykelønn, feriepenger eller andre grunnleggende rettigheter som de fast ansatte i samme bolig har hatt. At han har hatt høyere timelønn skulle da bare mangle.
Aleris-saken: Er det ikke mulig å drive et omsorgstilbud med fast ansatte?
I Oslo tingrett kjemper Aleris på fjerde uka for retten til å benytte selvstendig næringsdrivende konsulenter som arbeidskraft. Saksøkerne er både nåværende og tidligere konsulenter for Aleris, som med Fagforbundet som partshjelp, kjemper for å bli regnet som vanlig ansatte. Saken blir betegnet som en viktigste arbeidslivsrettssaken på lang tid. En dom i favør av saksøkerne kan bremse bruken av løsarbeidere innen helse- og omsorgsbransjen. En dom i favør av Aleris, som under sitt nye navn Stendi nå har kontroll over 25 prosent av det private omsorgsmarkedet i Norge, vil legitimere rovdrift på helse- og omsorgsarbeidere.
Selv om de hevder at det ikke har vært lønnsomt for dem, har Aleris åpenbart brukt mye krefter på å bevare sin praksis med bruk av konsulenter. For at konsulentene ikke skulle regnes som vanlig ansatte skal Aleris blant annet ha bedt konsulentene om å «bytte fakturaer», eller fakturere hverandre slik at det skulle framstå som om de hadde flere oppdragsgivere. Dette etter bråk med Skatt Øst i 2017.
Rolfsen er behersket, men vi kan ane en viss frustrasjon over spørsmålet han får: Er det rimelig at han har hatt høyere timelønn enn de fast ansatte? Med dette spørsmålet blir problemstillingen i saken snudd på hodet, og saksøkerne blir forsøkt framstilt som den store stygge ulven som har karet til seg sin bit av kaka og ber om mer.
Aleris sitt forsøk på å ikle seg en offerrolle er lite kledelig. Det kom også til syne da direktør Erik Sandøy tidligere i rettssaken fortalte hvilken belastning søksmålet angivelig har påført selskapet, ansatte og beboerne ved omsorgsboligene og deres pårørende.
En skal ikke lytte lenge til Aleris-saken før det blir tydelig at vi er vitne til en kollisjon av verdier, virkelighetsoppfatning og syn på hva en arbeidstaker er verdt. «Det er en kø av folk utafor her som vil jobbe», skal Rolfsen ha fått beskjed om da han meldte fra om dårlig bemanning på natta. Han forteller om en fryktkultur og et system der du tar til takke med det du får, selv om det er dagevis med arbeid, og for hans del ispedd oppgaver langt utenfor normale arbeidsområder for omsorgsarbeidere. Å male over soppskader på et bad, eller å drive rivingsarbeid er ikke normale arbeidsoppgaver for en miljøarbeider.
«Jeg har bytta bort friheten min», sier Rolfsen i vitneboksen. Han har jobba døgnet rundt, gjerne opp mot 72 timer i strekk i omsorgsboligen til Aleris. Han har levd med en arbeidshverdag som virker å ha spist opp det meste av livskvaliteten. Søvnproblemer, kort lunte og en følelse av å være kronisk fyllesjuk ble hverdagen hans.
Skrekken var å ikke klare å holde seg våken. En av de andre saksøkerne forteller om en ansatt som fikk sparken på dagen etter at vedkommende ble funnet sovende på en sofa i fellesområdet på omsorgsboligen. Konsulentene skal ikke ha hatt tilgang på hvilerom eller mulighet for hviletid, i motsetning til de fast ansatte. «Vi har jobbet oss i hjel», sier kvinnen.
Aleris-forsvaret gikk for noen uker siden hardt ut mot Fagforbundets uttalelser i media, og mer enn antydet at søksmålet bunner i ideologi. I større grad blir det stadig tydeligere hvordan Aleris-konflikten i bunn og grunn dreier seg om ulikt syn på verdien av en arbeidstaker. Saksøkernes forklaringer i tingretten mandag gir et dystert innblikk i hvor lite de har vært verdt hos Aleris.