Valget i USA 6. november er et såkalt "mellomvalg". Vanligvis betyr dette at presidentens stilling ikke er med i "spillet". Med ved akkurat dette mellomvalget er presidentens stilling definitivt berørt. Mister Republikanerne kontroll over Representantenes hus, blir Trump stilt for riksrett ("impeached") tidlig i 2019.
Og de fleste kommentatorene spår et slikt utfall. De kan selvfølgelig ta feil igjen! Som et parti er Demokratene alt annet enn samstemt på tvers av de 435 distriktene der representantene til "Huset" skal velges. Videre har Republikanerne i forbausende stor grad forent seg bak Donald Trumps ledelse. Det er Trump – og kun Trump! – som forvalter og formidler Republikanernes mål og politiske budskap. Men takket være store forskjeller i både lokale forhold og politiske personligheter, ser det ut som om Demokratene kan vinne tilbake de 23-24 plassene som er nødvendig for å få et flertall i det nye Huset.
Lars West Johnsen: USA er mer splittet enn på 50 år. Kanskje 150 år.
Men selv om de klarer dette, og deretter vinner alle avstemninger som er nødvendig til å stevne presidenten for riksrett, står de overfor en helt annen situasjon i Senatet. Der kreves det 2/3 dels flertall – 67 senatorer – for å fjerne presidenten. Gitt at Republikanerne beholder et flertall i Senatet (det mest sannsynlige utfallet), må Demokratene få støtte fra minst 17 Republikanere. Under normale forhold ville dette bli svært vanskelig. Men ingenting er "normalt", verken med riksrettprosedyrer eller Donald Trump som president.
Et scenario er som følger:
Demokratene vinner et flertall i Representantenes hus. Dette utløser en flom av meget velbegrunnete "anklager" om Trumps brudd på Grunnloven. Saken mot Trump vil komme først og fremst fra spesialetterforsker Robert Muellers langvarige gransking av presidenten langs flere "baner". I tillegg har flere forslag om "kriminelle" brudd på Grunnlovens bestemmelser blitt fremmet i justiskomiteen i Huset. Disse sidene riksrettprosedyren har blitt sterkt undervurdert av mediene i USA. Det sies ofte at forholdene det dreier seg om ikke er "alvorlige nok" til å underbygge en anklage om konstitusjonelt mislighold. Jeg mener at dette er helt feil. Ingen president i USAs historie har noensinne blitt stilt overfor en så lang og alvorlig liste med anklager som den Trump må svare for.
Denne situasjonen ville i "gamle dager" i seg selv ha vært nok til enten å tvinge presidenten til å trekke seg (som med Nixon), eller til å bli dømt skyldig og fjernet fra embetet (som ingen tidligere president har opplevd). Og det er akkurat her at det Republikanske partiet må treffe sin beslutning. Gitt hvor utrolig "ryggløse" og underdanige Republikanerne har vært overfor Trump, er det mulig at de nødvendige 17 representanter som trengs for å utgjøre et flertall mot Trump, ikke kommer fram. I så fall vil partiet vite at de går mot et valg i 2020 ledet av en den første "impeached" president i historie som prøver seg på gjenvalg. Listen over Trumps påståtte "synder" ville være såpass lang, og såpass alvorlig forankret i offentlige juridiske prosedyrer, at sjansene til å gjennomføre en åpen og vellykket valgkamp ville være lik null.
Konsekvensene av et slikt valg ville være helt ødeleggende for demokrati og felleskap i USA. Enda viktigere er imidlertid at lederne av det Republikanske partiet vil skjønne at en slik løsning ikke bare er ødeleggende – men dum. Alternativet for ledelsen er ganske klart. De stiller seg bak anklagene fra Representantenes hus, og ber Trump om å trekke seg før en avstemning. Går han ikke med på det, gjennomfører de selve rettssaken i Senatet, og fjerner ham fra stillingen. Thomas Pence blir da automatisk innsatt som fungerende president – sannsynligvis med den tidligere lederen for USAs FN delegasjon, Nikki Haley, som visepresident.
Da ville Republikanerne kunne "roe ned" nasjonal politikk til et mer post-Trumpiansk nivå, og forberede seg i fred og ro til valget i 2020. De ultrakonservative kreftene som har stilt seg servilt bak Trump ville få "lønn for strevet", og kunne da jobbe videre med Trump-Bannons hovedmål om "å dekonstruere den administrative staten".
Og Donald Trump? Han ville selvfølgelig prøve seg på all verdens merkelige politiske utspill, men uten støtte fra de mer "stuerene" konservative, ville han ikke lykkes. Forskjellen mellom Trump og Pence & Co. dreier seg om stil, ikke innhold. De virkelige konservative – de som verken har hoteller, kasinoer, eller erfaring fra TV, og som vet at Gud er på deres side, og ikke hos Trump – vil med glede ta opp korstoget under mer rolige og "velsignete" former.
Trump har vært et nødvendig instrument for å bli kvitt Clinton-familien, og for å konstatere hvem Amerika egentlig skal være "First" for. Han brøt barrieren som før ham hadde hindret de reaksjonære kreftene i USA i kampen om Det hvite hus. Men han har ingen forankring i Det republikanske partiet, og riksrettprosessen ville ha stemplet ham som et "skadet produkt". Bedre å slå ring rundt seieren og forberede seg til valget i 2020 med mer "anstendige" og "tradisjonelle" midler.
Men dette scenario er selvfølgelig avhengig av et Demokratisk flertall i Representantenes hus. Klarer imidlertid Trump atter en gang å slå prognosene og lede partiet sitt til seier her, blir situasjonen helt annerledes. Da blir Donald Trump kåret som "Den store lederen" – mannen som har reddet USA fra videre forfall, og som skal føre land og folk tilbake til global makt og ære. Med politisk kontroll over Kongressen og juridisk kontroll over Høyesterett, vil Trump-Bannon agendaen ha "smooth sailing" fram til valget i 2020 – og sannsynligvis lenge deretter. M.a.o. er tittelen på dette innlegget – "Skjebnesvangert valg" – valgt med stor omhu.