En av fire lærere føler seg overstyrt. Dette var overskriften i Dagsavisen 16. november. Bakgrunnen er en ny undersøkelse, foretatt av Respons Analyse for Utdanningsforbundet. Tendensen er ikke ny. Dette har pågått i en årrekke. Det er en naturlig konsekvens av et målstyrt utdanningsregime, der kvalitetsmålet er skåre på ulike tester. De som taper mest på dette, er elevene.
[ Les også: Nå sier lærerne stopp ]
Vi har to budskap i sakens anledning: for det første at det store læreroppdraget gradvis blir ødelagt når det underlegges målstyring. Kommuner, fylkeskommuner og private skoleeiere må la profesjonen ta ansvar for de faglige vurderingene. For det andre at lærerne selv må ta affære og motsette seg overstyring. Det kan de trygt gjøre, fordi arbeidsgiver faktisk ikke har adgang til å detaljstyre lærere i det faglige feltet. Så vidt kan ikke styringsretten tolkes.
Lærere arbeider i enkeltskoler eller barnehager. Men de opptrer på vegne av storsamfunnet. Oppdraget er utvikling, læring og dannelse. Det er beskrevet i opplæringslov og barnehagelov, med tunge, verdibaserte formålsparagrafer som selve kompassnålen. Videre finnes oppdraget i læreplanverket og rammeplan for barnehager. Her ligger samfunnets forventning til alle landets lærere, skoler og barnehager.
I Norge har vi høye ambisjoner for barn og unge. Hver enkelt skal tas vare på og få realisere det beste i seg selv. Alle skal inkluderes i et læringsfellesskap der de både tilegner seg og utvikler kunnskap. Alle skal, ut fra sine forutsetninger, utvikle sin kreativitet, dristighet og kritiske sans og sin evne til å opptre som empatiske medmennesker og ta sosialt ansvar.
Slik er læreroppdraget. Det skal løses i samspill med barn og elever. Lærere skal ta hver enkelt på alvor som enkeltmenneske, se dem, utvikle relasjon med dem og stimulere deres læring og utvikling. Dette er kompleks, verdibasert aktivitet, som bare kan håndteres klokt av den som har den rette kompetansen og selv står i situasjonen. For å kunne yte godt overfor alle elever, må alle lærere ha rom for sin profesjonelle skjønnsutøvelse. Altså nettopp det som rammes når lærere utsettes for overstyring.
[ Les også: Lærer: - Jeg er ikke bare lei. Jeg er sint. ]
For det er målstyringens svøpe. Alt lar seg ikke måle med tester og prøver. Man ender fort opp med å styre etter det som lar seg måle. Da får vi på samme tid innsnevring av kvalitetsforståelsen og styringsregimer som i for sterk grad legger det målbare til grunn for sine prioriteringer og forventninger. Dette kolliderer med læreres oppdragsforståelse. Kloke arbeidsgivere, som vi også har mange av, tar hensyn og gir rom for lærernes faglige dømmekraft. Utdanningsforbundets undersøkelse viser at dette dessverre ikke er situasjonen overalt.
Kommuner, fylkeskommuner og private skoleeiere har ansvar for at utdanningsoppdraget løses på best mulig vis. Ikke ved å gjøre selve jobben, men ved å legge til rette for at lærerne, barnehagene og skolene kan utføre den. De har et arbeidsgiveransvar for lærerne. Men kan likevel ikke, i kraft å være arbeidsgiver, instruere lærerne, skolene og barnehagene i hvordan arbeidet skal utføres. Det har de ikke kompetanse til. Slik instruksjon vil, nærmest med nødvendighet, bære galt av sted. Dersom en kommune går til sak mot enkeltlærere som nekter å utføre pålegg de mener er i strid med utdanningsoppdraget, er det vår påstand at kommunen ikke vil vinne fram i en rettslig prøving. Fordi det ikke tilligger en arbeidsgiver å overprøve det profesjonsfaglige skjønnet. Forutsetningen er selvsagt at læreren kan begrunne sin beslutning på en troverdig måte.
Å handle klokt er det sentrale for alle lærere. Det de gjør, skal kunne begrunnes med henvisning til oppdraget og hensynet til barn og elever. Skal de lykkes med det, trengs absolutt ledelse. Lærere trenger å utfordres i kritiske prosesser der praksis i klasserom og avdelinger undersøkes og vurderes. Dette bør det bli mer av. Det er enhver rektors og styrers viktigste jobb, som alle arbeidsgivere bør støtte opp under – til barns og elevers beste.