En lang, god sommer lå bak dem. Kreftene var tilbake etter to måneders skolefri. Lærere, øvrige ansatte og elever møtte opp til første skoledag 21. august. Et nytt skoleår lå foran dem. Forventningene like mange og ulike som det er elever. Første året på videregående, det første voksensteget. Det siste året som kan avgjøre resten av livet. Skolestart er et vesentlig øyeblikk for oss alle. Det er trygt å si at faglig utvikling ikke har dominert skolestarten for altfor mange av Oslos rundt 17.000 elever på videregående.
På Bjørnholt videregående skole ble de møtt med et nytt sikkerhetsregime. Nyheten Dagsavisen brakte om at Bjørnholt på hovedstadens østkant hadde installert sikkerhetssluser og gjorde klart adgangskort for både ansatte og elever, skapte bølger. «En fallitterklæring», kalte kunnskapsministeren tiltaket. Slusene var et klart signal om hva som var i vente denne høsten.
På Stovner rakk de knapt åpne lærebøkene før det smalt. Daglige slåsskamper, elektrosjokkvåpen, trusler mot lærere og mangel på respekt for skolen som institusjon og ansatte, har preget skolestarten. Og etter en knapp måned brast det for rektor på Stovner, Terje Wold. Han kunne ikke lenger tilby sine ansatte eller sine elever et trygt arbeidsmiljø. Etter at en elev ble truet av en annen med øks, var begeret fullt. Situasjonen var ute av kontroll. Når skoleåret 2016–2017 skulle oppsummeres så seint som nå i juni, sa Wold til NRK at «vi har en rolig skolehverdag uten voldsproblemer». I en kronikk datert 27. august gjentok han at Stovner fungerte godt. Nå må han og skolen ha hjelp. Resignasjonen hans har gitt gjenklang over hele landet. Kunnskapsministeren har kalt inn til krisemøte. Det er gode nyheter for lærerne, elevene og foreldrene. Men når skolebyråd Tone Tellevik Dahl (Ap) reduserer det til en påstand om at kunnskapsministeren «lager drama» av enkelthendelser, vitner det om at hun ikke har forstått alvoret.
Det har derimot politiet gjort. De pleier ikke å snakke i store bokstaver. Derfor gjør den situasjonsbeskrivelsen seksjonsleder Jarle Kolstad i Oslopolitiet ga denne uka så voldsomt inntrykk: «Vi ser hele spekteret av saker med mobbing, vold og trusler, slagsmål både mellom enkeltpersoner og større gjenger samt narkotikasalg. Også sexrelaterte spørsmål og maktkamp om hvem som skal være sjefen i klassen har tatt stor plass. Inntrykket nå er at omfanget er større enn før», sa han til oss. Han gir oss ingen grunn til å tro at høstens situasjon er tilfeldig eller forbigående. Tenk deg at dette var din hverdag? Enten du er lærer eller elev så er dette uholdbart.
I fjor ble det rapportert om nesten 2.000 tilfeller av vold mot lærere i Oslo-skolen. Det er ti tilfeller hver eneste dag gjennom skoleåret. 900 av disse ble definert som «svært alvorlige»: spark, slag med gjenstander, trusler med kniv, biting og andre alvorlige trusler. Antallet økte med 50 prosent fra 2015. Flere skoler leier inn private vektere for å sørge for allmenn ro og orden eller passe på enkeltelever. Nylig ble Oslo kommune saksøkt for én million kroner av en lærer ved Oslo Handelsgymnasium som i 2014 ble utsatt for grov vold i klasserommet. Skolen visste om elevens voldspotensial, men informerte ikke lærerne. Mangelen på informasjon virker å være et generelt problem mellom lærere og skoleledelse i Oslo. Saken vil ha stor prinsipiell betydning. Lærerens skader ble godkjent som yrkesskade, men voldsepisoden ble ikke rapportert til Arbeidstilsynet. Det ble for øvrig ingen av de nesten 2.000 voldstilfellene i 2016.
Forskere hevder at skolen bevisst holder igjen rapportering og offentliggjøring av voldstall. Førsteamanuensis Børge Skåland sier til Dagsavisen at lærere føler seg motarbeidet, mens professor Tom Are Trippestad hevder problemet ligger i den sterke mål- og resultatstyringen i skolen: «Skolelederne er avhengig av å levere gode resultater og drive merkevarebygging, og ønsker ikke oppmerksomhet rundt negative ting som svekker informasjonsstrategien rundt merkevarebygging», sa han til Dagsavisen i mai. Skolene konkurrerer tross alt om elevene, og med flinke elever følger færre ikke-faglige utfordringer. Dårlig reklame er «bad for business».
Trippestad bringer oss til kjernen, som er måten skolen har vært organisert på i Oslo. Utviklingen i skolen korresponderer riktignok med situasjonen i Oslos gater. Ungdomskriminaliteten i hovedstaden vokser. En oppgang på 20 prosent i 2016 betydde slutten på en lang, positiv utvikling. Oslo har utfordringer. Byen har mange elever fra underprivilegerte hjem. Men konsentrasjonen av vold og uro på de 6–7 Oslo-skolene som ligger i de minst privilegerte områdene, er forsterket av en villet, borgerlig skolepolitikk som har skapt en skole med klasseskiller. En politikk høyresida hardnakket har definert som en suksess. Det er gode og onde spiraler, både faglig og sosialt, som virker i hver ende av skolehierarkiet. Forskjellene mellom skolene i Oslo øker i takt med de sosioøkonomiske ulikhetene i byen og det frie skolevalget der karakterer – skolemarkedets kapital – betyr alt. I praksis er det ufritt. Det tvinger de svakeste sammen. Noen skoler blir hvite. Andre blir brune. Det er brutalt, men skillet er tydelig, og uttrykkene brukes aktivt i Oslo-skolen.
Det nye rødgrønne byrådet i Oslo har lovet et nytt system som skal dempe den råeste stykkprisfinansieringen: Det skal komme mer ressurser til de svakeste skolene. Midler til miljøarbeidere, ekstra lærere, vektere og sluser vil døyve symptomene, og ikke løse det grunnleggende problemet som er elevsammensetningene. Spørsmålet er om det er mulig å reversere. B-stempelet Oslos svakeste skoler har fått etter år med en kynisk høyrepolitikk med stykkpris, markedstenkning og fri konkurranse, kan ha brent seg fast. Slik hadde det ikke trengt å være hvis den grunnleggende tanken om at landet – og tilliten mellom menneskene – bygges best gjennom en sterk fellesskole, hadde fått styre.
Evig eies kun et dårlig rykte, og blir det Stovner, Bjørnholt og de andre skolesliternes skjebne, må vi sørge for at den deles med høyresidas skolepolitikk. Høstens overskrifter må bli stående som dom over en forfeilet, blå skolepolitikk.