«Ingen kommer undan politiken»
(Ola Magnell, 1976)
Av og til kan det være vanskelig å tro, men det var faktisk en feminist som først skrev om hersketeknikker. Berit Ås lanserte lista over de fem hersketeknikkene i 1979. Når en hører rapportene fra årets møter om 8. mars-parolene, er det grunn til å tvile på om Ås’ tekst fortsatt blir lest av aktive feminister.
Årets parolemøte i Oslo er det siste i rekken av møter med harde konfrontasjoner, pinlig debatteknikk og bevisst provokasjon. Da Unge Venstre-kvinnene Maria Kathinka Lie, Anna Dåsnes og Amanda Schei gikk til kamp mot parolen «Håndhev sexkjøpsloven – Flere og bedre hjelpetiltak!» rant det over for Kari Jaquesson. Flere av dem som var til stede på møtet, forteller den samme historien: Kvinnene som argumenterte mot sexkjøpsloven ble møtt med hånlatter fra enkelte av møtedeltakerne. Kari Jaquesson sa de nå famøse ordene «Du kan suge pikk ti ganger om dagen og se hvor gøy det er». Det er mulig det var ment som et krasjkurs i hva prostitusjon går ut på. Men det skal ikke mye innlevelse til for å forstå at utsagnet oppleves som et slag rett i trynet. En ting er at det er vulgært. En annen at det er et eksempel på å ta dama og ikke ballen. Det faller litt i samme kategori som det en del innvandringsmotstandere kan få seg ti å si: «Kan ikke du som vil ta imot asylsøkere la dem bo hjemme hos deg?» Det er sikkert gøy å leke seg med sånne bajas-argumenter. Men det blir ikke rare politiske diskusjonen av det.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I fjor skyldtes bråket på parolemøtet at et flertall ønsket en hovedparole med teksten «Stopp regjeringas overgrep mot kvinner». Da debatten om reservasjonsretten raste, følte de som støttet reservasjonsretten seg ekskludert fordi de ikke kunne gå i toget med plakater som gikk mot hovedparolen det året: «Nei til reservasjonsrett».
Det hele minner litt om tilstandene på 70-tallet, da det ble arrangert to 8. mars-tog i Oslo og en håndfull andre byer, flere år på rad. Kvinnefrontens harde parolepolitikk gjorde at Samarbeidsutvalget laget sitt eget tog. Bakgrunnen var at Nyfeministene hadde troppet opp med de smått legendariske plakatene «Nei til tvangspuling» og «Vi vil ligge øverst» – noe som førte til at de ble tvunget til å gå helt bakerst i toget, godt adskilt fra resten. Splittelsen varte helt til 1981. Nå ser det ut til at det kan være en idé å gjeninnføre en 8. mars-markering med tog på dobbeltspor. Eventuelt at folk begynner å oppføre seg som voksne.
Det har alltid gått en partipolitisk skillelinje gjennom kvinnekampen og feminismen. Selvfølgelig – og av den enkle grunn at likestilling er politikk. I boka «Blåstrømper» fra 2014 tok Karen Thue og Victoria Wæthing et oppgjør med de mente var en utdatert og tvangsbasert likestillingspolitikk. Der den tradisjonelle statsfeminismen har kjempet fram fri abort, flere barnehager, foreldrepermisjon og kvotering, vil den nyliberale feminismen heller ha fleksibilitet for småbarnsforeldre, barnehager med utvidet åpningstid, foreldrevennlig møtekultur og holdningskampanjer. Nei til fedrekvoter, nei til kvotering. Ja til enkeltindividets frie valg.
LES OGSÅ: Inga Marte Thorkildsen: – Hardbarka feminister skader kvinnedagen
Dagens konflikter er noe annet enn dem vi så på 70-tallet. Selv under den beinharde kampen for retten til selvbestemt abort, var flere sterke Høyre-kvinner engasjert for å snu sitt eget parti. Senere storheter som Kaci Kullmann Five, Annelise Høegh, Mona Røkke og Ingeborg Moræus Hanssen deltok i Høyres feministgruppe. Det var sterk politisk konflikt mellom høyre- og venstresiden, men likevel gikk Høyre og Ap sammen om å vedta Likestillingsloven.
En mulig grunn til at konfliktene rundt sexkjøpsloven blir så altfor stygge, er at de som diskuterer den, ikke krangler om politikk som påvirker eget liv direkte. Alle deltakerne i debatten mener at de snakker på vegne av de prostituerte og vet hvilken politikk som er best for dem. Bland inn den sedvanlige dosen moralisme som alltid hører med i en debatt om prostitusjon - og vent på at det skal si pang.
Kanskje kunne paroledebattene blitt bedre om begge sider tok inn over seg at det finnes gode – også feministiske – argumenter både for og mot sexkjøpsloven. For: Den er et nyttig verktøy i kampen mot prostitusjon, det kriminaliserer kunden og ikke den som selger sex. Mot: Den presser virksomheten under jorda, og gjør hverdagen mye vanskeligere for dem som lever av å selge sex. Dessuten er de virkemidlene som ellers finnes i lovverket tilstrekkelig. Problemet er at de ikke håndheves.
Hvis man ikke vil ha to tog, må det være takhøyde i det toget som går. Det vil være en fallitterklæring dersom moderne feminister kommer fram til at de ikke har en eneste felles sak å kjempe for lenger, at det går en dyp høyre- venstrekløft gjennom absolutt alle likestillingspolitiske spørsmål. For å unngå det, bør venstresidefeministene senke skuldrene en del hakk. Og høyresidefeministene kan la være å fremme de mest provoserende forslagene til paroler. Da kan 8. mars-toget muligens slippe lignende avsporinger i framtida.
