Jeg er ikke bærekraftig

Tanken slo meg igjen da jeg kom hjem etter å ha spilt fotball: Dette kan faktisk ikke gå. Alt på grunn av gummigranulatet som ramlet ut av shorts og sokker, disse små svarte kulene av kværna bildekk som nå brukes til å gjøre landingen min på kunstgressdekket – etter enda en mislykket sklitakling – så myk som mulig

Jeg samlet granulatene i en liten haug på badegulvet. Telte 50–60 kuler, kanskje nok til å fylle en liten fingerbøl. For yngre lesere: Det tilsvarer omtrent topplokket på en snusboks, der du legger snusen når du er ferdig med den.

Det er ikke så mye, kanskje, selv om det blir en del fingerbøler med svarte gummikuler av 40–50 økter i løpet av et år. Og så er det jo ikke bare meg. Vi var sju stykker som spilte ball denne gangen, færre enn vanlig. Sju stykker med hvert sitt fingerbøl. I hele hallen, i løpet av hele dagen, er vi fort opp i flere hundre. Hver dag, hele året. Vi snakker titusenvis.

Bare i Valhall på østkanten i Oslo. Det er 250.000 registrerte fotballspillere i Norge. Jeg prøvde å se for hvor mye plass 250.000 fingerbøl med små, svarte kuler krever, men jeg ga opp. Hundre klarte jeg. Tusen også, sånn omtrent. Siden ble det bare 1, 2, 3, 4 … skikkelig mange.

Vi var 7.748.527.378 på jorda da jeg sjekket en torsdag formiddag. Det finnes flere nettsider som lar deg se tallet øket i real time, et fascinerende og skremmende syn. Jeg klarer ikke å forestille meg hvor mye gummi-granulat det krever for at vi alle skal kunne spille fotball på kunstgress. Jeg blir svimmel av tanken, merker jeg.

Gummigranulatet på fotballbaner er faktisk et miljøproblem, men fortsatt bare en bagatell i det store bildet. Du har sikkert, som meg, åtte dekk til bilen din, ett komplett sett for hver årstid. Det er rundt 1,5 milliarder husstander på jorda. Godt nok, de aller færreste trenger vinterdekk.

Klarer du å forestille deg 6 milliarder dekk stablet oppå hverandre? Eller på langs?

Brød. Du spiser, hva?, seks brødskiver i løpet av en dag? 45 milliarder brødskiver, ser du det for deg?

Bilturer, reiser med cruise, mobiltelefoner, og mer basale ting som sko, skjorter, toalettpapir. Gang med 7.748.527.378 og se for deg den totale mengden.

Hva er poenget? Jeg vet ikke. Det er kanskje bare frykten. Vi ble 8.000 flere mennesker på jorda på den tida jeg har brukt på å skrive denne teksten. (Ja, skrev kjapt denne gangen.) Det kan vi ikke gjøre noe med. Folk er folk, og alle har vi rett til å spise, bo, leve og elske. For at dette regnestykket skal gå opp, kan ikke jeg – eller du, eller naboen og kollegaen din – fortsette som nå.

Gjennomsnittsnordmannen fløy 2,9 turer i 2017. 22.470.729.396 flyreiser? Er det i det hele tatt plass i luftrommet? Ikke vet jeg, jeg blir svimmel igjen når jeg prøver å se det for meg.

Jeg ble så distrahert av den svimlende tanken på disse små, svarte gummikulene ganget med astronomiske tall at jeg ikke kom til meg selv før jeg så at jeg hadde kastet dem i do. Da jeg, distré og straks angrende, trakk ned så jeg for meg at 7.748.527.378 mennesker skulle gjøre det samme.

Dette er ikke bærekraftig, tenkte jeg, og tok meg et varmt bad. I det jeg senket meg ned i det glovarme vannet og kjente at det sved mot kroppen, så jeg plutselig en uendelig rekke med mennesker for mitt indre, mennesker som var i ferd med å gjøre som meg. Jeg klarte ikke jage bort det bildet.

– Dette er faen ikke bærekraftig, ropte jeg ut i den sene kvelden, og hørte at de tre menneskene jeg deler rundt hundre oppvarmede kvadratmeters husly med våknet og gryntet misfornøyd.

Jeg ganget 100 kvadratmeter med 7.748.527.378 og delte på fire, og ble svimmel igjen.

Jeg sovnet sent den natta.