Her startet «fotballhatet»

Høsten 1975: Nyopprykkede Lillestrøm skjønner at de er svekket når Tom Lund er ute med skade. De taper flere kamper på rad. Laget må styrkes. De kan ikke være avhengige av en spiller.

Høsten 1975: Vålerenga og Skeid rykker ned fra eliteserien.

Plukker fra VIF

Ivar Hoff, daværende offensiv strateg i Lillestrøm, finner svaret: - Vi henter spillere fra Oslo.

Fra Vålerenga hentes den populære vingen Terje Olsen og den muntre høyrebacken Rune Hansen. Fra Skeid kommer Tor Egil Johansen og keeper Bjørn Nordby. Året etter Jan Birkelund og Georg Hammer. I samme slengen henter de Frank Tømmervåg fra Lyn.

Kjøp og salg fra naboklubber var noe helt nytt.

Og provoserende.

– Jeg husker første seriekamp i 1978 da Vålerenga hadde kommet seg opp igjen. Vi hadde dem på Bislett i serieåpningen. På stillingen 4-0 til oss, ropte treneren Joe Hooley til Frank Grønund (LSK-stopper) så mange hørte det: «It’s enough!», forteller Ivar Hoff til Dagsavisen i dag.

Ble skjelt ut

Da tålte ikke VIF-supporterne mer. Og NFF likte ikke innkjøpspolitikken. De innførte regler om at klubbene måtte kontaktes skriftlig hvis det skulle forhandles om spillere.

– Da sendte vi brev til alle klubbene i eliteserien om at vi ville snakke med alle spillerne deres, sier Ivar Hoff.

Lillestrøm ble ekskludert fra Serieforeningen. Dette var for drøyt. Ti år senere ble Ivar Hoff visepresident i NFF.

– Vi fikk innført en ny kultur. Vi moderniserte fotballen. Men vi betalte spillerne moderat, det var ikke rare lønnsnivået, legger han til.

Avtale LSK-VIF

Men da oppgjørene mellom LSK og VIF tok av, skjønte begge parter at dette var det store verdier i. Derfor inngikk klubbene en avtale om ikke å hente spillere fra hverandre.

– Det er riktig det, sier en annen LSK-strateg, Odd-Iver Pellfoch til Dagsavisen.

– Jeg inngikk vel en stilltiende avtale med daværende VIF-leder Tor Jørgensen om at vi skulle holde oss unna hverandre. Rivaliseringen måtte vi ta vare på, sier Pellfoch.

Han kom inn i LSK-styret allerede i 1971. Og han sitter også i dagens LSK-styre (!).

Terje Olsen gikk forøvrig tilbake til Vålerenga og ble cupmester med dem i 1980. De slo Lillestrøm 4-1 i finalen og Terje Olsen var en av målscorerne.

Kunne ta tre på rad

– Vi hadde stor respekt for Vålerenga og supporterkulturen deres, fortsetter Ivar Hoff.

Men Lillestrøm likte å utfordre.

Og som eneste lag i Norge har de altså holdt seg i øverste liga siden 1975.

Et annet drama mot Vålerenga skjedde på Åråsen i siste serierunde i 1978. Lillestrøm kunne vinne serien for tredje år på rad. Men de måtte slå VIF. Keeper-bamsen Geir Karlsen sto i VIF-buret og tok alt som kom. Lillestrøm tapte gullet på målstreken og endte på sølvplass bak Start.

Revansjen

Serieåpningen 1977, serieavslutningen 1978, cupfinalene i 1980 og 1985. Joda, oppgjørene har vært mange.

Vålerenga vant den første cupfinalen 4-1, Lillestrøm den andre med samme sifre. Da var dagens LSK-trener Arne Erlandsen kaptein.

– Det var Andre Krogsæthers kamp (scoret alle fire målene), men det var en herlig revansje vi fikk mot Vålerenga, sier Erlandsen.

Straffesparkene

Siden har de hatt utallige oppgjør i serie og cup.

For Kjetil Rekdal ble fjerderunde-kampen i cupen i 2003 noe å huske. Det sto 1-1 etter ekstraomgangen på Åråsen og kampen gikk til straffespark.

– Vi holdt på til langt på natt, sier Kjetil Rekdal til Dagsavisen.

Han var inne i sin siste sesong som spiller, men da det siste straffesparket skulle tas, ga han Erik Hagen klar beskjed: «Det er bedre at i scorer enn at du bommer».

Han scoret, Vålerenga vant 11-10 og var videre.

Om nedrykk

Morgendagens kamp handler om å overleve. En slik duell har de aldri vært i.

Lillestrøm ligger verst an. Med tap har de kniven på strupen foran siste kamp.

– Det blir en krig, sier LSK-klippe Frode Kippe – Men vi rykker ikke ned!