Det lukter nedrykk, LSK

Av Lars Erik Schou

27. juli 1995 løp jeg og en liten kompisgjeng bortover t-banelinja ved Ullevaal stadion. Jeg dro litt på det når de spurte om jeg ville være med på fotballkamp. Foppal? Jeg var ingen idrettsunge. Jeg var alltid en av de siste som ble valgt når det var skoleidrett, og hvis det var tippekamp på TV byttet vi alltid kanal fra NRK til SVT. Organisert idrett visste jeg knapt hva var, og nå var jeg blitt 17 år. Hvorfor skulle jeg interessere meg for fotball nå? Langt var det også. Ullevål er jo borte på vestkanten et sted, og faktisk var dette så langt vest jeg noen gang hadde reist med T-banen. Lite visste jeg at det var starten på et kjærlighetsforhold som skulle vare i over 20 år. Så langt.

Når jeg ble forsikret om at jeg slapp å skrape sammen penger fordi de visste en vei inn «gratis» så ble jeg med. Bak den gamle Japp-tribunen var det et hull i gjerdet. Etter å ha hoppet over de strømførende t-baneskinnene og krøpet inn i noen busker var det bare å hoppe inn. På den tiden var billettslusene lenger ned i veien, ikke inni tribunene. Kom du forbi sperringene var du inne.

Vålerengas motstander var nyopprykkede Molde, som hadde tatt Eliteserien med storm. Ikke at jeg kjente til noe av dette, jeg visste knapt hva spillerne het. Men at vi skulle holde med Vålerenga var det ikke spørsmål om en gang, vi var drabantbyunger fra østkanten. Molde hadde et sensasjonelt bra lag med de tre S’ene Sundgot, Stavrum og Solskjær, men Vålerenga spilte ganske bra. Det endte 2–2 den kvelden, og jeg ble kjent med navn som Tore Krogstad, Dag Riisnæs og Bjørn Arild Levernes.

Fotball var noe helt annet enn det jeg hadde forestilt meg. På TV så det kjedelig ut, men på stadion var ulikt noe annet jeg hadde opplevd. Ullevaal så ut som et skikkelig fotballstadion på den tiden, og selv om det ikke var halvfullt en gang følte jeg at det var et spesielt sted. Det eneste var at Vålerenga spilte merkelig langt unna østkanten. Det skal endelig rettes opp i neste sesong.

I dag har fotball gått fra å være noe Europas arbeiderklasse gjør i helgene til å bli en helukes TV-idrett. Millionene flommer inn, drakter selges, og de fleste kidsa ser først og fremst utenlandske lag på TV. En gang ble jeg spurt av en forundret spanjol: «Hvorfor holder du ikke med Real Madrid eller Barcelona?». Han kunne ikke begripe at det var mulig å gjøre noe annet.

Men denne helga har du muligheten til å oppleve det stikk motsatte av jålete lag fra den andre sida av Europa. På søndag er det duka for det største hatoppgjøret i Tippeligaen, det nærmeste vi kommer et derby i Oslo-området. Ronny Deilas utvalgte tar imot de uringule fra togstasjonen som man kjører forbi på vei til Gardermoen. Vålerenga – Lillestrøm. Det blir ikke større i norsk fotball.

Lillestrøm er et lag det er lett å hate. De har landets styggeste drakter, spiller den kjipeste fotballen du kan tenke deg, og har noen profiler som ikke engang en mor kan elske. Denne uka var for eksempel Frode Kippe ute og meldte at Start-spilleren som ble dytta over ende av en tilskuer som løp inn på banen, hadde «bedt om å bli overfalt». Det var jo den rette ræva som feis, når LSK er det laget som er mest ivrig på å komme med obskøne bevegelser mot motstadersupporterne når de scorer. Arnold Origis langfingre har vi fått mulighet til å granske fra bortetribuna på Åråsen flere ganger.

På søndag kan ikke bare Vålerenga sikre seg ny Tippeliga-kontrakt, men de kan også sende LSK rett tilbake i en desperat kamp for overlevelse. Å oppleve at Lillestrøm med alle sine usympatiske spillere og supportere må ta den tunge veien ned til nest øverste nivå, sånn at de må feire hundreårsjubileet sitt mot Strømmen. Kan man tenke seg en bedre måte å tilbringe søndagen?

Derfor synes jeg du skal gjøre kidsa dine en tjeneste denne helga: Riv dem løs fra TV-en og ta dem med ut på skikkelig fotballkamp. Gjør det til en heldags søndagsutflukt med aktiviteter og foring, og som kulminerer med et flombelyst og (ganske) fullsatt Ullevaal stadion kl 18. Der vil de få servert en fabelaktig atmosfære, ujålete spillere og ekte fans. Og forhåpentligvis en deilig overtidsseier til Vålerenga.

Tro meg, du vil ikke angre.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen og Trond Erik Sandgren skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Tidligere aperop:
Lyset i tunellen
Opp og slåss, gutta!