Scenisk pardans som betar og begeistrer

Av: Engwall Pahr-Iversen

Forunderlig er det hvilke minner som presser på mens man venter på at en teaterforestilling skal begynne. Da det ble tellet ned til premiere på «Påklederen» i Teaterhallen på lørdagskvelden, dukket det fram en bildeserie fra en to dagers premiere på Nationaltheatret for et snaut kvart århundre siden: Toralv Maurstad og Espen Skjønberg alternerte på nyåret i 1993 i rollene som skuespilleren og hans påkleder. Toralv som «Sir» i den første premieren, men uten at det nødvendigvis var et uttrykk for en kvalitetsmessig rangering av de to solide scenekunstnerne.

Best husker jeg imidlertid at jeg den gang ble belært av en engelsk kollega som fortalte meg med mange og lange ord at stykket egentlig inspirert av den femårsperioden på midten av 1950-tallet – hvor forfatteren Ronald Harwood fungerte som påkleder for den britiske skuespilleren Donald Wolfit – og at det hadde sin urpremiere på Royal Exchange Theatre i Manchester i 1980.

LES OGSÅ: Folkefienden som blir publikumsvenn

Min dosent understrekte også sterkt at sir Donald Wolfit ble betraktet som en stor Shakespeare-tolker i sin samtid, og at han hadde en avgjort forkjærlighet for nettopp rollen som King Lear.

Blant sine scenekolleger ble imidlertid den «kombinerte innretningen» – skuespiller og sjef for sitt eget turnerende Shakespeare-kompani som han var – nok gjennomgående sett på som en ubehøvlet «shitbag», for å benytte meg av tidligere miljøminister Thorbjørn Berntsens engelske vokabular. Donald Wolfit var nemlig temperamentsfull, egenrådig, selvopptatt og svært så var for alt som kunne tolkes som kritisk bemerkninger mot seg selv og sin kunnen.

Fra flere teatergarderober ble det ofte poengtert at ved Wolfits turneforestillinger, var det utelukkende hans egen sceneperson som skulle skinne. For sir Donald var åpenbart det viktigste å oppfylle sjokoladereklamens credo: «Ingen over, ingen ved siden…» Derfor valgte han helst aktører som ikke befant seg på den øverste hylle på teatrets tivoli, til sine turneer. I Wolfits ensembler, inngikk den opprinnelig skuespiller-utdannede Ronald Harwood fram til 1959, men uten at han på noen måte markerte seg i scenelyset.

Mens jeg ventet på scenestart i Teaterhallen, memorerte jeg også Rogaland Teaters «bruksanvisning» for oppsetningen. Den fortalte meg at «i Påklederen inviterer vi deg backstage, der du får et innblikk i livet til et turneteater og deres heroiske forsøk på spille King Lear i blitzregnet under 2. verdenskrig.

Sir er en aldrende skuespiller og diva plaget av sykdom. Han er dyktig i sitt fag og en anerkjent Shakespeare-tolker. Men han også en fallende stjerne og en selvopptatt tyrann, som påklederen Sebastian må stri med.

Sebastian har vært Sirs påkleder gjennom 16 år, og oppfører seg som en blanding av Sirs hund og forelder. Han har et ambivalent forhold til sin leder, som han både beundrer og finner selvopptatt, men lurer både seg selv og andre om hans storhet.  Etter mange år i kunstens tjeneste går Sir på en skikkelig smell etter å ha tøyd strikken for langt, og i stykket bestreber Sebastian seg etter beste evne å få Sir på scenen tidsnok til forestillingsstart.»

Også denne programteksten kunne åpenbart ha vært hentet fra det sceniske samlivet mellom Ronald Harwood og Donald Wolfit – med den ordensmessige forskjellen at både Harwood og Wolfit oppnådde å få tittelen Sir foran sitt fornavn - i motsetning til hva skuespillets Lear-tolker aldri fikk.

Så starter spillet, og sceneinntrykkene overdøver totalt minnenes melodi. I den gamle turnsalen fremstår to sceneskikkelser som med megetsigende musikalske virkemidler – her inngår alle klangfarger fra det sarteste pianissimo til det voldsomste crescendo – risser opp to levde liv slik at du røres, gripes – og ler både av og med dem.

Even Stormoen og Espen Hana leverer en scenisk pardans som man sjelden opplever maken til. De utfyller og kontrasterer hverandre i et medrivende og medfølende samspill uten at den «journalistiske teksten» – den klinger som den vel også er, en nitid reportasje fra gårsdagens stjernegarderobe – vipper over i det ytre og nærliggende publikumsfrieri. Instruktøren Torfinn Nag har tøylet sine tropper med fornem finesse.

Oppsetningen er for øvrig i ånden til Sir Donald Wolfit: King Lear-ensemblet er amatører, og viser det med bravur. Det er ingen fare for at de skal sette «Sir» i sceneskyggen, mens både «Sir»s kone Pus (Anette Hoff), hans faktotum Maggie (Marianne Holter) og hans «understudy» (Katharina Rudjord) er gode akkompagnatører til de to hovedpersonene. De fyller godt ut både scenerommet og scenebildet som for øvrig er svært fikst tenkt og utført.

Hvis man leter med minus i blikket, vil man selvsagt kunne finne noe å påpeke med høyt hevet pekefinger i oppsetningen. Det blir imidlertid bare pirkerier og småtterier i forhold til den totale teateropplevelsen. Terningkast 6!

Det teatret imidlertid bør få gjort noe med, er ventilasjonsanlegget i Teaterhallen. Det står til det tallet som fremkommer når du snur terningens 6-tall…

Fakta

PÅKLEDEREN

Av: Ronald Harwood

Regissør: Torfinn Nag

Scenograf- og kostymedesigner: Gjermund Andresen

Dramaturg: Michael Evans

Maskør: Jill Tonje Holter

Lysdesigner: Trygve Andersen

Oversetter: Torstein Bugge Høverstad

Medvirkende: Even Stormoen, Espen Hana, Anette Hoff, Roar Kjølv Jenssen, Øyvind Angeltveit, Marianne Holter, Katharina Rudjord

Teatertruppen består av: Tom Reidar Bratteli, Tom Stangeland, John Austvoll, Trond Dahl, Øyvind Brunvær.

Foto og visuelt uttrykk: Stig Håvard Dirdal

Spilletid: 2 timer 20 minutter, inkludert 20 minutters pause.