Annonse
Jonas Gahr Støre har hatt en rekke turer til Stavanger og Vestlandet de siste årene, men forstår han oss egentlig? FOTO: TONE HELENE OSKARSEN

Opposisjonsslitasje i Ap

KOMMENTAR: Erna har forstått Vestlandet langt bedre enn Jonas, skriver sjefredaktør Bjørn G. Sæbø.

Annonse
Rogalandsavis

Jens-generasjonen innførte en intern ro og orden som egentlig er uvanlig for Ap. Opp gjennom tiårene har Gerhardsen stått mot Lie, Brundtland mot Steen og Stoltenberg versus Jagland. Med ett av historiens verste stortingsvalg innen rekkevidde går det knapt an for Jonas Gahr Støre å tro på en lang karriere som Ap-leder.

Innvendingene vil være der: Erna Solberg fikk jo sine sjanser til å gjenreise Høyre, og Jonas Gahr Støre får vel en ny sjanse til å gjøre Ap «great again»? Ernas fordel har vært hennes sterke posisjon på Vestlandet. Høyre var delt mellom distriktene og Oslo, og den som husker helt tilbake til slutten av 70-tallet vet at høyrebølgen hentet sin kraft langt vest og nord for hovedstadens ringveier. Nok en Erna-fordel: Hun har hentet støtte i de økonomisk ekspansive områdene mellom Stavanger og Bergen – og det til og med i fylker som ved dette og forrige valg har fått sitt ekstramandat på grunnlag av folkeveksten.

Aps velgergrunnlag er tradisjonelt sett i øst og nord, eller de fylkene som har hatt lavest befolkningsvekst og ligget lengst unna oljeøkonomien. «Å male blå byer røde» har vært en Ap-strategi i de siste kommunevalgene, og til tross for en viss suksess i Bergen og oppløftende meningsmålinger i Rogaland de siste årene, sliter Jonas med å få tak på den vestlandske fortellingen. Det logiske var vel å gi regjeringen ansvaret for krisen?

Oljeprisfallet høsten 2014 skulle ha vært definerende for dette valget, og det ble det da også – men med motsatt fortegn. Logikken skulle tilsi at det økonomisk ansvarlige styringspartiet Ap var det rette til å rydde opp. Med arbeidsledighet på rundt 5 prosent og masseoppsigelser i offshoreindustrien skulle vel alt ligge til rette for Arbeiderpartiet? Høyre, Frp og støttepartiene – spesielt Venstre – gjorde det vel heller ikke lettere for seg selv da de endret arbeidsmiljøloven og provoserte fagbevegelsen maksimalt?

Dypt inne i Aps øverste kretser har det vært undring over vestlendingenes manglende kriseforståelse. Næringslivet har rett og slett nektet å ta k-ordet i bruk. Mens Jonas og Hadia og resten av partitoppene har reist rundt på Vestlandet og kritisert regjeringens tiltaksløshet, fortsatte Erna å snakke om «omstilling».

I vant stil har statsministeren vært sta inntil det ubøyelige, helt inntil oljeprisen begynte å bevege seg oppover over 50 dollar fatet igjen, fastlandseksporten gikk mye bedre fordi kronen var så billig og verftene langs kysten mottok flere nye ordrer til Sverdrup-utbyggingen. Erna oppfattet at vestlendinger er så vant med raske svingninger at kriseforståelsen aldri slo rot. Høyres fortelling om omstilling har vært sterkere enn Aps fortelling om krise.

Jonas Gahr Støre har provosert en god del av sine egne ved å gjøre seg lekker for Venstre og KrF. Spesielt Venstre-frieriene har falt mange sosialdemokratiske velgere tungt for brystet. Venstre var ivrigst i endringene av arbeidsmiljøloven og partiet bruker mer enn gjerne anledningen til å sparke mot LO.

Ernas Høyre ligger an til å krympe med minst 2,5 prosentpoeng, Frp går antakelig også litt tilbake, og den blå konstellasjonens videre regjeringsliv henger tett sammen med på hvilken side av sperregrensen Venstre havner på. Regjeringsslitasje er til å forstå – det var blant annet derfor den rødgrønne koalisjonen med Ap, Sp og SV tapte 2013-valget.

Det oppsiktsvekkende er at Ap lider under opposisjonsslitasje. Fra å ligge på bortimot 40 prosent på meningsmålingene har Ap krasjlandet. Jonas’ feilslåtte taktikkeri mot sentrum er én forklaring, løfte om skatteøkning kan være en annen, feilvurdering av oljeprisfallet en tredje, men de neste forklaringene ligger til venstre for Ap. Jonas dreining mot sentrum har åpnet den venstre flanken for SV og Rødt, som har overtatt klimasaken sammen med MDG og kjørt tøft på kampen for velferdsordninger. Mens Ap forskrever seg mot høyre, skjer det en kannibalisering på venstrefløyen. I sin andre periode greide Jens Stoltenberg å forene de to motsetningene som har preget Ap i flere tiår. Jonas Gahr Støre makter det åpenbart ikke.

PS: Denne kommentaren er oppdatert klokken 22.40.

 

Annonse