På selvstyr

Ja, det må jeg nesten kunne kalle det. Sjefen og jeg skulle ta oss ei uke i varmen, men allerede før avreise var det mer enn hett nok. Det ble i stedet en guttetur for minsten og meg.

Nå satt vi på flyet til Gran Canaria, 12-åringen og jeg. Det som skulle være påfyll av energi, late dager og sand mellom tærne, ble plutselig til forbruk av energi, lange dager og ... sand mellom tærne.

Jeg hadde ikke sett Puerto Rico på 29 år. Hele dalen var som ny. Hotellet jeg bodde på den gangen lot seg ikke spore opp. Trolig er det blitt jevnet med skråningen, og blitt spist av et enda større kompleks. Men stranden var den samme. Og servitøren på den vesle bistroen er garantert sønnen til servitøren vi hadde i 1979. «Si, si, amigo!» Han var helt enig da jeg forela ham teorien min. Til og med ganglaget og armføringen var identisk.

Vi ankom Las Palmas litt sent lørdag kveld. Soving ble det ingenting av. Eplet har ikke trillet mange millimeterne, så det var aldri snakk om å gi seg etter at kortstokken først kom fram. Jeg tror jeg delte ut seks, syv hundre hender i vår interne pokerturnering.

Vi bodde herskapelig. Av og til er du bare heldig. Det var tross alt en hopp-på-tur. Flott utsikt, balkong, salong, bad, eget soverom og kjøkkenkrok. Alt var på G.

Han hadde maur i ryggen. Jeg fatter ikke hvor den lille kroppen henter energien fra. Han spiser jo som en spurv. Hvor mye drivstoff kan du få ut av en halv tallerken franske poteter, med ketsjup riktignok.

Jeg har ikke badet så ofte på en dag siden jeg som tenåring, på Solastranden på 1960-tallet, oppdaget at det fantes andre kjønn.

Dagen før hjemreise fant jeg ut at vi ikke kunne komme hjem til Sjefen med kofferten hans full av skitne klær. Jeg fant myntvaskemaskinen og fylte den opp. Det funket ikke. Etter mye kav, på mange språk, ikke alt like diplomatisk, fikk jeg mekaniker på plass. Han satte fingeren mot hodet og flyttet klærne over i tørketrommelen - trodde jeg. Så himlet han med øynene, satte den i gang og gikk.