Byhistoriker med sans for «Akropolis»

En kar som imidlertid både mente meget – og kunne enda mer om sin hjembys fortid – var Dreyers trykktekniske sjef Anders Bærheim. I sin levetid, ble han betraktet som et levende leksikon – og den sanne autoritet – når debatten dreide seg om Stavangers nære og fjerne historie. Det var hans ord som gjaldt. Det var omtrent som et barnebarn i sin tid konkluderte vår utveksling av dypsindigheter, med å slå uavlatelig fast: «Sånn e det bare med den sagen, besten …» Også i en slik sammenheng er det forståelig at Anders Bærheims navn og lokalhistoriske posisjon også har fått et evig minne i form av et gateskilt.

Det var også Anders Bærheim som med muligens gresk inspirasjon, døpte et område i byen til «Akropolis». I en artikkel i Stavanger Aftenblad lørdag 28 februar i 1948 – som Anders Bærheim kaller «Fra bispegården til hotellet i Kleivå» – slår han innlednings fast at «VÅRTREKKET er så smått begynt. Treet i hjørnet ved Bispekapellet står snart med grønne knopper igjen og vårglade mennesker fyller strøket mellom Bispegården og «Akropolis» på Kleivå». Så bør man kanskje merke seg at Bærheim satte «Akropolis» i hermetegn …

Nå hadde åpenbart Bærheim en sans for uttrykket «Akropolis». I midten av desember samme år, slo Anders Bærheim til med et nytt «Akropolis» i Stavanger sentrum. Denne gang handlet det om «Kleivahøyden». Det het i hans avisartikkel i desember 1947: «Kleiva-høyden er kommet inn under forvandlingens løv. Suveren har den ligget og ligger der under Lille og Store Trappegang som et lite «Akropolis» hevet over, det gamle kirkelige sentrum …

Anders Bærheim plass som byens fremste autoritet på fortidens forunderligheter, kommer kanskje best til uttrykk gjennom et oppslag på første side i Aftenbladet i midten av desember 1950 – med stikktittelen «En godbit neste uke» – hvor det vises til en artikkel fra Bærheim som vil bli publisert om en uke.

Det heter i forhåndsoppslaget over to spalter midt på første side at «STAVANGER er en by under forvandlingens lov. Selv om det går meget langsommere enn mange ønsker, skjer det likevel etter hvert avgjørende endringer i denne bys profil. Mot Dreyers nybygg på Bergelandskanten reiser Hotell Atlantic seg på den andre siden av Breiavatnet. Kleiva er et av de strøkene som vil bli helt endret når det neste store steg i regulering og nyreising kan tas.

Anders Bærheim er en av dem som både kjenner fortiden og kan se framover. I en større artikkel forteller han om Kleiva og strøket omkring Breiavatnet «Fra Olavs klosteret til Hotell Atlantic». Det er et emne med løfte over seg. «Til neste jul lyser kanskje Hotell Atlantic med ild skrift over taket», før avisen konkluderer på løfterikt vis: «Bærheims artikkel vil komme i midten av neste uke…!»

Byhistorikeren var i sin tid en gjenganger i avisene. Et lite eksempel fra 1953 kan vise med hvilken respekt han ble møtt, eksempelvis i Aftenbladet, i en reportasje fra et mulig mystisk mysterium som skildres på følgende vis: «Hadde konservator Thor L. Helliesen rett i sin formodning om at Breiavatnet har hatt to avløp?

Et funn under graving i en kabelgrøft utenfor Haabeths hus på Torget synes å gi svaret ja på spørsmålet. Gravingen skjedde lørdag kveld ved 23-tlden. Da arbeiderne støtte på noe som syntes å være av interesse, ble Anders Bærheim varslet. Han kom straks til stedet. Aftenbladet har spurt herr Bærheim om han fant noe av interesse.

Funnet er meget interessant, svarer han. Da en gravde ut tomten til vårt nåværende posthus, mente konservator Thor L. Helliesen å kunne påvise restene etter en gammel stem og et elveleie nedover mot Torget. Det som nå kom for dagen var en vakkert murt grøft av solid lagt stein. Bredden var 45 cm og høyden 40 cm. Bunnen var ganske plan, dekket av fin, gråhvit aur-singel. Retningen av grøften pekte mot den store lysmasten foran postkontoret, og det feller ganske godt sammen med Helliesens funn.--.» heter det i jakten på Breiavatnets ulike utløp.

Selv har Anders Bærheim forklart sin interesse for Stavangers historie på denne måten: «Jeg hadde en gild gammel farmor. Hun var friluftsmenneske, vandrelysten og visstnok såre nysgjerrig Vi to vandret, og farmor fortalte. Straks varmen kom i været og hesteblomstene sto i flor langs alle grøftekanter, tok vi ut hand i hand.

Fra Bærheimsbryggen på Verket gikk turen rundt i byen gjennom gater og smau. Farmor kjente folkene og alle lokalitetene. Vi gikk opp Kleivabakken til Ledaal, gamle Madlavegen med blomstrende hager og blanke glasskuler på stang, eller Lagårdsvegen til Hillevåg om Køhlergården med marmorgutten som tisset himmelhøgt fra dammen i hagen, langs bekken til Ullandhaug. Alt hadde sin historie, som ble berettet, dels ut fra egne opplevelser.»

Da Anders Bærheim døde som 76-åring i 1960, het det i avisomtalene, blant atskillig annet: «Han hørte så inderlig bybildet til, og han fulgte byens trivsel med årvåken interesse, følte den så å si daglig på pulsen. Glad i sin fødeby, det kan man saktens være noen hver. Det merker man kanskje mest om man er borte fra den en tid.

Men Anders Bærheim bar på denne kjærligheten til byen i hverdagen, og den kjølnet så visst ikke hos ham. Han var snar til å begeistres over framskritt som ble gjort, som han var snar til å bli olympisk vred om han møtte uforstand og mangel på pietet hos sine bys barn. Lokalhistorien har lidd et smertelig tap ved hans bortgang …»

I sine minneord om Anders Bærheim, skrev museumsdirektør Jan Pettersen blant annet at «Anders Bærheim var Stavangerpatrioten framfor noen annen. Han elsket sin by og gledet seg inderlig over dens framgang. Men mest var han kjent for sin store interesse og sin kjærlighet til det gamle Stavanger med Domkirken som det strålende midtpunkt. Det var vel ingen som hadde slike kunnskaper om sin gamle by som han. Og han var stadig på vakt for å passe på at det gamle ble bevart og at det så vidt mulig ble gjenreist. Det var ikke bare byen som sto hans hjerte nær, det var også fylket. Han var nesten like meget Rogalandspatriot.

Jeg minnes en gang jeg hadde skrevet om det vakre Sokndal at det var som det rene Sørland. Da så han strengt på meg og sa: «Det er ikke Sørland, det er Rogaland.» Det er også fra de mange turene i Rogaland, særlig i de yngre dager, jeg har så mange gode minner om ham.

Det er rent vemodig nå å tenke på de mange vandringer jeg i sin tid foretok til Dreyers Grafiske Anstalt, som det den gang het, for å ha en prat og rådføre meg med ham: Om Domkirken og bispekapellet, om Utstein Kloster og om mangfoldige andre gamle bygninger og steder og også andre ting. Alltid nøt jeg godt av hans gode smak, hans kloke dømmekraft og hans fine forståelse for natur og mennesker. Det er et stort tap for byen og dens kultur at Anders Bærheim er gått bort …»

[ BYHISTORIE: NEI i Egersund ble til et JA i Hillevåg ]

Også domprosten tok han til sitt bryst

Også domprost K.O. Kornelius skrev minneord som sin takk til Anders Bærheim: «Som jeg satt foran Anders Bærheims katafalk følte jeg meg forvisset om at mange av oss eldre Stavanger-folk i vårt hjerte var fylt av takk til ham og for ham. Og kanskje det kan være rett nå etter bisettelsen å la takken komme til uttrykk i et par enkle ord.

Under Domkirkens restaurering i krigstiden hadde arkitekt Gerhard Fischer og frue ingen bedre medarbeider enn Anders Bærheim, han kjente hver stein på plassen foran kirken, og ingen fulgte arkeologens omhyggelige målinger og undersøkelser i kirken mer interessert og sakkyndig enn Bærheim, like til de minste detaljer.

Jeg kjenner til at Fischer en gang ved et privat samvær sa til sin venn: Vi burde lukke deg inne i en stue eller på et kontor for en tid, så du kunne få samle dine omfattende studier og kunnskaper, og så gjennom diktafon gjøre alle oss andre delaktig i din omfattende viten. Men det ble med tanken. På den tid var Bærheims helse begynt å skrante, så han maktet ikke stort mer.

Men når jeg foran katafalken tenkte på Anders Bærheim, da visste jeg at hans interesse for Domkirken ikke var av bare teoretisk art. Han var fullt klar over de åndelige verdier som Domen står for, og som har vært av den største betydning for hele byen, ja, som har gjort den til byens klenodium.

På stolraden bak meg satt flere medlemmer av Stavanger kristelige ungdomsforening. Hvor lenge hadde Bærheim vært medlem av Ungdomsforeningen eller Ynglingen, spurte jeg. Fra 1907 lød svaret. Så var det rett at vi sang ved båren: «Jeg har følt jeg har kun hjemme der hvor sang og glede bor, ekko av min ungdoms stemme alltid følger meg på jorde».