Kultur

BYHISTORIE: NEI i Egersund ble til et JA i Hillevåg

Ikke alle bedrifter etterlater seg minner i form av et gateskilt – i tillegg til at produktene etterspørres fortsatt i betydelig grad – i svært så mange år etter at bedriftene stengte sine porter for godt. Det dreier seg «flinten» eller «fajansen» som den ble kalt av flere enn den oppvoksende slekt i 50-tallets Hillevåg.

Flintegata i Hillevåg er også i dag et kreativt strøk – i tillegg til at jeg oppdaget i sin tid under et korttidsopphold i avisen «Tidens Krav» i Kristiansund at også den byen hadde sin Flintegate som ikke ligger så langt unna Storhaugen i den byen ….

Bedriftseventyret «Stavangerflint» i Hillevåg startet egentlig som en tilfeldighet. Dersom ikke direksjonen i Egersund Fayancefabrik hadde sagt et kontant nei til et forslag fra bedriftens kjemi- og tekniske ingeniør, Trygve Brekke, om å bygge en helt ny fayance-fabrikk etter krigen, er det vel tvilsomt om han hadde satset på å bygge opp en ny fabrikk i Hillevåg. Brekke så nemlig for seg en ny fabrikk i Egersund hvor – svært forenklet og forgrovet formulert – leiren ble tatt inn i den ene enden av fabrikkbygningen, og hvoretter de ferdige kopper og fat nærmest ble levert ut i den annen.

Bestyrelsen i Egersund syntes slett ikke noe om Brekkes tanker. Fabrikken i Egersund hadde jo vært liv laga i 100 år, og kunne vel saktens klare hundre år til uten slike voldsomme investeringer, var den relativt klare tale fra fabrikkens eiere som holdt godt om pengetasken.

Det var ikke ord som falt i god jord hos Brekke. Han var ikke et øyeblikk i tvil om at det etter krigen ville oppstå et stort marked for kopper og kar.

Det var ikke ord som falt i god jord hos Brekke. Han var ikke et øyeblikk i tvil om at det etter krigen ville oppstå et stort marked for kopper og kar, rett og slett være et betydelig behov for hverdagsservicer for folk flest. Dette behovet mente han at norske fajansefabrikker burde kunne dekke. Han mente det var unødvendig med import.

Brekke mente å vite hva han snakket om. Han hadde utviklet et slags lidenskapelig forhold til leiren etter at han var begynt i lære på Gann Graveren i Sandnes. Et av hans stadig gjentatte slagord, det kunne vel nærmest betraktes som et slags motto for hans innsats i arbeidslivet, var tankekorset: «Hva er vel all verdens kunst mot det en pottemaker mager? Han selv er skapt av jord, av jord han sine potter lager».

Etter to års læretid i Sandnes, dro Brekke til Staatliche Keramische Hochschule i den tyske byen Hohr hvor han studerte i to år. Det var et møte med arbeidsløsheten i Tyskland i 30-årene som på mange måter satte sitt preg på han. Selv sa han senere at «folk trodde på Hitler da han kom til makten, men det var først etter Krystallnatten, da jødene ble så hardt forulempet, at vi fikk åpnet øynene våre og kuttet Hitler ut». Under krigen skulle Brekke spille en sentral rolle i motstandsbevegelsen i sørfylket.

Da freden brøt løs og Egersund Fayancefabrik sa nei til hans utbyggingsforslag, var Brekkes tid i Egersund forbi. På egen hånd hadde han utarbeidet et prospekt for en fajansefabrikk med en årlig produksjonskapasitet på 1 million kg leire. Etter hans beregninger ville en slik fabrikk kunne sysselsette omkring 300 ansatte. Han hadde sett seg ut et område i Hillevåg, nær både jernbane og sjøen.

Han drøftet fabrikktanken med interessenter både i Oslo og Stavanger, men den første etterkrigstiden var ikke den beste perioden for å realisere store planer og vyer om ny forretningsvirksomhet. Rett nok var det mange som ville få hjulene i gang og sette villige hender i arbeid, men den store bøygen var mangelen på kapital, først og mest utenlandsk valuta. Det var en knapphetsvare i de første fredsårene.

Han gikk nærmest fra gård til gård med aksjeblokken i lommen og noterte selv de etter mange som tegnet seg som aksjonærer.

Da han skulle hente inn aksjekapitalen til den nye fabrikken, benyttet Trygve Brekke seg av relativt uortodokse metoder, kanskje inspirert av hans far, misjonsmannen og døvepresten. En av datidens finansinstitusjoner hadde tilbudt seg å skaffe til veie de nødvendige midlene, men Brekke hadde ikke noen tro på at den ville klare jobben. Han foretrakk å gjøre den selv. Han gikk nærmest fra gård til gård med aksjeblokken i lommen og noterte selv de etter mange som tegnet seg som aksjonærer.

28. oktober 1946 var en dato som sannsynligvis Trygve Brekke nøye noterte i sin dagbok. Da ble firmaet konstituert med en aksjekapital på 2 millioner kroner fordelt på 2000 aksjer. Selv om aksjekapitalen var på plass, trengte imidlertid fabrikken mer penger. Som Askeladden i folkeeventyrene hadde sine gode hjelpere, hadde også Brekke sine gode støttespillere. Begrep som nettverk var formodentlig ukjent i etterkrigstidens Norge. Å ha gode venner som kjente noen som igjen kjente noen, var imidlertid viktig også den gang. De gode relasjoner skal man slett ikke kimse av.

Stortingspresident Gustav Natvig- Pedersen hadde i sin tid vært Trygve Brekkes klasseforstander. Det benyttet Brekke seg av. Han dro til Stortinget og Natvig-Pedersen for å få stortingspresidenten til å gå god for at Brekke var en ordentlig og redelig forretningsmann i alle henseender. Det gjorde presidenten, og bekreftelsen tok Brekke til Industribanken hvor han hadde søkt om lån. Brevet fra Natvig-Pedersen må ha vært velformulert for Brekke fikk et par hundre tusen mer i lån enn han opprinnelig hadde søkt om.

Å få lån, var egentlig bare en del av problemet. Hovedproblemet var å skaffe utenlandsk valuta. Han trengte rett og slett engelske pund for å kunne kjøpe de nødvendige maskiner til fabrikken fra England. Engelske pund var det ikke overflod av i Norge, og det var mange som gjerne ville ha sin del av de pundene som Norges Bank disponerte. Veien til den utenlandske pengekassen var både lang og kronglet.

For Askeladd Brekke dukket igjen de gode hjelpere fram. Denne gang var det ikke fra klasseværelset, men fra speiderbevegelsen. Daværende handelsminister Arne Skaug var nemlig en gammel speidervenn av Brekke, og kontaktet igjen en annen speidervenn som var leder for valutaavdelingen i departementet. Det gikk som det gjerne gjorde når man alltid var beredt til å hjelpe en speidervenn. Brekke fikk den halvannen millionen i engelsk valuta som han trengte. Det var omtrent hele den potten som Norge hadde til disposisjon av engelsk valuta, men den gikk til en god sak, å skape nye arbeidsplasser i Hillevåg.

I 1947 startet byggingen av fabrikken i Hillevåg og to år senere sto fabrikkbygningen på 4300 kvadratmeter ferdig.

I 1947 startet byggingen av fabrikken i Hillevåg og to år senere sto fabrikkbygningen på 4300 kvadratmeter ferdig. Stavangerflint hadde fått kjøpt rimelig et område på 30 mål område nær den gamle tyskerleiren i Hillevåg, og hadde rikelig plass til utvidelser. Også noen av de gamle tyskerbrakkene kom til heder og verdighet. De ble tatt i bruk som kantiner etc. Et omfattende avsugingssystem for å redusere silikose-faren for arbeiderne, vakte stor oppmerksomhet. Tidligere var det mange som jobbet på fajansefabrikker som ble syke og døde av den sykdommen som oftest ble kalt for «potteastma». Anlegget på flinten var så effektivt at det ble sagt at det var mer støv på direktørkontoret enn i de store produksjonshallene.

Flinten var en av arbeidsplassene som beskjeftiget flest hender. Selv om arbeiderne var utrente da bedriften startet, varte det ikke lenge før produksjonen gled glatt. Bedriften satset sterkt på vanlig hverdagsservicer, og holdt seg et stykke unna de mer fornemme servicene. Etter hvert utvidet den varespekteret, og knyttet til seg en lang rekke av datidens fremste designere, Kåre B. Fjeldsaa, Inger Waage, Eystein Sandnes, Kai Fjell og Carl Olaf Olsen, for å nevne noen av mange markante personligheter.

Ekstra stor stas var det i Hillevåg i 1955 da den islandske presidenten Asgeir Asgeirson besøkte fabrikken. Elevene på Kvaleberg skole hadde fått fri og ropte velvillige hipp hurra til den kraftige presidenten mens han kjørte i sterkt lukket bil ned Veumveien og til fabrikken.

At produktene fra Flinten sto for en solid støyt, fikk Asgeirson demonstrert for folk flest. Han sto på en asjett uten at den gikk i stykker. Han hadde imidlertid tatt et forbehold før han steg opp på asjetten. «Dersom den knuses, er det fordi jeg er for tykk», sa han.



Femtitallet var bedriftens absolutte glanstid

1950-tallet var den absolutte glanstiden til Stavangerflint. Da eksporterte fabrikken varer til 24 land og var ledende på sine felter.

Det het for eksempel i en reportasje i Rogalands Avis i januar 1956: «I slutten av 1955 dukket det opp en hel del nye produkter fra Stavangerflint. Det var forskjellige bruksgjenstander, blant annet med Stavangermotiver, laget av Kari Nyquist. Vi festet oss ved noen festlige askebeger i blå dekor med motiv fra torget, sigarettskrin med festlige strektegninger og så sist, men ikke minst, hele fiske-serviset til Atlantics fiskerestaurant «Mortepumpen».

Stavangerflint har også sine egne kunstnere som har sendt ut på markedet morsomme ting i brukskunststil, både av prydgjenstander og servicer. Fru Inger Waage har for tiden 5–6 dekoratører i sving med å dekorere fine dekorer på små skåler som skal eksporteres til USA og England. Hun nevner selv tall på 20 000 skåler bare av en type …»

I de første årene hadde Stavangerflint mer enn nok med å dekke hjemmemarkedet, men etter hvert fikk den også en betydelig eksport. Tyngden av eksporten gikk etter hvert til Danmark, Sverige, England og USA. Spesielt var nok fabrikken stolt over å kunne eksportere til flintens hjemland, England.

Da produksjonen startet i 1949, fantes det atskillige barnesykdommer som fabrikken måtte slite med.

Det hadde alltid vært et nært samarbeid mellom Trygve Brekke og Wedgwood-familien i Stoke on Trent. Da produksjonen startet i 1949, fantes det atskillige barnesykdommer som fabrikken måtte slite med. Litt for ofte hendte det at store ovale flater rett og slett bøyde seg under brenninger. Hjelpen kom fra Wedgwood i England. En av firmaets fremste modellører ble sendt over til Hillevåg. Han løste problemet. Det var også i Wedgwood-familiens ånd å strekke ut en hjelpende hånd til kolleger i nød.

I sin tid hadde Trygve Brekke ikke hatt noen som helst tro på at det ville være mulig å bygge opp en porselensfabrikk på Figgjo. I det tok han feil. Nettopp med Figgjo var det Stavangerflint fusjonerte i 1968. I ti år ble produksjonen drevet på begge steder før hele virksomheten ble samlet på Figgjo. Bygningsmassen i Hillevåg ble solgt, og arbeiderne spredt for alle vinder. Bare et fåtall fulgte med på flyttelasset til Figgjo. Tiden for kopper og fat fra Hillevåg var over i 1979, tretti år etter at virksomheten hadde startet …