«Hestens» viktigste kamp

– Når det skjer, vet jeg ikke. Det kan skje i dag, i morgen, om en uke eller om måneder. Vi venter 24 timer i døgnet, det har vi gjort i fire måneder. Det må finnes en match-donor for meg. Blodtype og størrelse på hjerte må stemme, forteller han.

Vi møter den tidligere hockeyspilleren og trubaduren hjemme på Kvitsøy, like ved vakre Leiasundet. Det er her han gjør det beste ut av situasjonen.

Hit valgte familien å flytte for fire år siden, nettopp av helsemessige årsaker.

– Jeg nekter å tenke negative tanker, for dette skal jeg klare. I mitt hode er jeg klar over at jeg er alvorlig syk, men jeg skal opp og stå – og ikke minst skal jeg opp på hytta i 1250 meters høyde på Filefjell. i mitt kjære Sogn.

Nesten tomt

Historien om sykdommen snakker han gjerne om. Det er hans måte å gjøre det på.

– Det startet da jeg smalt i bakken for åtte år siden. Siden ble det utredninger. Det ble funnet en medfødt hjertefeil, jeg fikk hjerneslag og de siste fire årene har jeg levd med alvorlig hjertesvikt, sier hans mens det renner noen tårer ut av øyekroken.

Han er glad i livet og har ikke tenkt tanken på å gi opp underveis.

– Spesielt de siste fire årene har vært tøffe. Da har det gått nedover. Ved første øyekast ser jeg kanskje frisk ut, men jeg har store begrensninger på hva jeg orker. Det er lite krefter igjen i kroppen min.

Etter omfattende undersøkelser er han godkjent for operasjon. Den skal skje på Rikshospitalet i Oslo.

– Jeg har vært der flere ganger og jeg er mektig imponert over hvordan jeg har blitt tatt imot. Jeg er trygg på at jeg får den beste behandlingen jeg kan få av alle dem som er rundt en så stor operasjon.

Imponert er han også av andre i den vanskelige tiden.

– Kvitsøybuen er fantastiske. Vår familie har bodd her i fire år, vi kjente ingen her, men du verden som de stiller opp hvis det trengs.

Trubadur og ishockey

Hestetun mener det ikke hadde gått veien uten positive tanker, og med litt å gjøre.

– Nå samler jeg krefter, eller forsøker etter beste evne. Jeg har i flere år hatt arrangementet «Lun aften» på Garman. Det har vært medisin for meg. De har gitt meg muligheten til det jeg klarer. Kunne jeg ikke stille en lørdag på grunn av helsen, da godtok de det. Det er jeg evig takknemlig for.

På hockeybanen spilte han for Viking på 80-tallet. En kriger på isen som mer enn gjerne sto fram med brystkassen.

– Jeg gikk ikke av veien for noen knallharde taklinger og hadde ikke problemer med å ta verken en eller to for laget, humrer han.

Smilet er der, som det alltid har vært.

– For meg er det flott å både mimre og snakke med venner, de som er der for oss. Jeg hadde ikke klart dette alene, og kona Marianne skal ha stor takk. Hun er der tidlig og seint, det er hun som er limet og bautaen i vår lille familie her på Kvitsøy.

Han avslutter:

– Jeg kommer snart tilbake.