Øyhopping med stil

Rakkatakkatata!

Mellom seks og sju går ankeret opp. Hver dag. Lukuscruising i Kroatia medfører tidlig start, selv om ingen krever at du klatrer opp på dekk for å vinke farvel til nattens trygge – og noen ganger litt bråkete – havn. Et par ørepropper er derfor et smart reisefølge for de sarte.

Men så snart vi er ute på det store blå, bysses morgentrøtte kropper i småsøvn igjen av bølgenes vuggesang. Eller vi trekker fra gardinene i de særdeles luftige lugarene, og blir liggende og titte på verden, som seiler forbi.

Så rusler vi opp til litt frokost.

Latmannsliv

Sole seg litt. Sitte med en bok på dekk, mens sidene blafrer i den lette vinden. Løfte blikket, som treffer karrige, sandgule, boravindstrøkne karstfjellsider. Eller lubne, sprutgrønne pinjeskoger på lesiden.

Observere de små, lyse husene med røde tak, halvveis nedsunket i sirlige vinrankerekker eller grågrønne olivenlunder.

– Nesten alle familiene her lager fortsatt sin egen vin, og ofte egen olivenolje, forteller den blide cruiseverten Daniela.

Men selv om vi seiler forbi flere av Kroatias mest populære av øyer, i Dalmatia, er det langt mer natur enn folk.

Etter et par timer ankrer vi opp på den solgule øya Brac, der vi nettopp har passert Kroatias mest berømte strand, Zlatni Rat i Bol, som er Kroatias svar på Skagens berømte Grenen.

En kroket, gyllent horn, bestående av milliarder av skinnende, lyse, små rullesteiner, som har trillet ned fra den 778 meter høye fjelltoppen Vidova Gora gjennom hundretusener av år, og fortsatt beveger seg med vinden og strømmen.

[ Les også: Byhopping i Kroatia ]

Strandliv

Vi når den til fots, etter et kvarters rusling gjennom skyggefull pinjeskog. På tuppen treffer vi fire nordmenn, som er i ferd med å innrette seg på drømmeplassen.

– Vi har leid en leilighet her, og skal være i noen dager og gå tur, bade og kose oss, forteller Hanne Grønn, som er ute på tur med Tom Larsen, Hilde Løvlie og Trygve Abry.

Det er en lett match. Det glassklare vannet er like blendende turkist som i Karibia.

– Det er utrolig pent og velstelt her, og så har de veldig god sjømat, forteller de.

Kroatias mest høyreiste øy er også full av flotte, merkede fottur- og sykkelruter. Øyhopping med sykkel, eventuelt også med egen sykkelbåt, blir mer og mer populært i landet.

Tilbake i havnen, rekker vi en tur innom et av Kroatias beste og mest moderne vinhus, Jako vino, som ligger på kaikanten.

– Druene som brukes her, er endemiske for Dalmatia. To av vinene våre ble kåret til Kroatias beste i Bordeaux i fjor. Hvitvinen Stina Posip Vugava vant gull, og rødvinen Stina Plavac Mali Tribidrag vant bronse, forteller husønologen Ema Carevic.

Stina betyr «stein», og sikter til den hvite, formbare marmorsteinen som Brac er så berømt for, og som skal ha bygd både Det hvite hus i Washington og deler av Diokletians vakre palass, som vi besøkte før avgang i Split. Og som framhever de ekstremvakre fargene på vannet.

Sofistikert havneby

Vi rekker til og med en lynrask flørt med den lokale dandyen Vladimir i den stilige vinbaren, før vi, noe motvillige, kalles om bord igjen. Nyter en tre retters lunsj, før noen hopper i jacuzzien, eller tar seg en høneblund. Så dresser vi oss opp litt, før vi skal gå i land i den neste havnen.

Nå er det nemlig Hvar som venter, den elegante jet set-byen som er blitt kalt Kroatias svar på St. Tropez. Som er Europas mest solsikre. Og en av de mest selvsikre.

Og visst er hun lekker! Det er en fryd å trippe høyhælt under palmetrærne foran de cocktailsippende gjestene i loungebarene som kanter den nydelige havnepromenaden. Og gjennom de labyrintiske nettverket av hvite, marmorgater som venetianerne var så vennlige å legge igjen, da de pimpet opp de dalmatiske byene gjennom flere hundreår, fra rundt 1200-tallet.

Hvar by er Kroatias mest classy by! FOTO: CHRISTINE BAGLO

Dessuten er det langt flere boutiquer og kunstverksteder enn solhatt- og lavendelsjapper, og smugene er stappfulle av små, lady-og-landstrykerenaktige restauranter som dufter grillet hummer og vedfyrt pizza. Velsignet fritt for Starbucks og Mac fortmat.

I havnen dupper havseilere fra alle verdenshjørner, mens unge, blonde backpackerne svinser rundt og håper på haik.

De sprekeste tar trappene opp til fortet som ruver over toppen av byen, eller rundt odden, for en solnedgangsselfie.

Vi blir sittende på torget, sammen med gubbene og de svarte kattene med lange skygger. Og septemberdovne sensesongturister, som er nøye på hvor de kaster ispapiret og å ta på T-skjorta. Ellers får de 300 euro i bot.

[ Les også: Øyhopping på Helgelandskysten  ]

Familieeide skip

Neste dag venter nye eventyr.

Oppe i styrehuset titter kaptein Ivan Rakulic ut over nok en bra dag på jobb – og svart-hvitt-bildet av farens gamle lastebåt i tre, som henger ved roret.

– Når været er bra, er alt bra! humrer han.

Skjærgårdscruise er på få år blitt en veldig populær aktivitet, som også skaper store ringvirkninger i den lokale økonomien. Stort sett alle båtene er eid av kapteinene, som ofte har familiemedlemmer som besetning om bord.

Vår kaptein eier imidlertid tre skip. «Desire» er hans nyeste «baby».

– Alle skipene bygges i hjembyen min byen, Krilo Jesenice, like utenfor Split, forteller han.

Han er likevel litt urolig for at utviklingen går litt for fort.

– Det er nå rundt 150 skip som seiler omtrent den samme ruta, men på forskjellige dager. Men det er knapt bygget nyere havner her siden det østerriksk-ungarske imperiets dager, sukker han.

Skybrudd

Derfor ligger båtene i rekker på opptil seks i havnene om natten. Og man ofte får litt liten tid i land. Spesielt på en gråværsdag, når vi blir liggende på «badestopp» i timevis, mens vi hadde ønsket å gå oss en tur. Men havnen vi prøver å nå inn til, er for kort – landgangen når ikke fram.

Og vi får ikke ankre opp inne i Korcula før tidligst klokken 15. Inntil da er det ferjer og annen båttransport som har førsterett på kaiplass.

Akkurat i det vi endelig får legge til havn, åpner imidlertid himmelen seg, med tidenes skybrudd. De fiskebeinsformbyggede smugene, som er laget for å gi byen naturlig aircondition, forvandles til strømmende elver, og skoene til svømmebasseng.

Det får ikke hjelpe om bysbarna mener at Marco Polo ble født her, mens italienerne fortsatt mener at det bare var slekten hans som kom herfra. Venetianerne holdt jo tross alt fortet her, bokstavelig talt, i fem hundre år. Men vi må inn og skifte.

Så stilner det. Lavt, gult lys gjør forvandler byen til et magisk måkeskrik. Og vi tar en taxi til vingården Bire – druedråper og pasta laget med hånd og hjerte.

[ Les også: Her får du smaken av hele Asia på ett brett ]

Det gode båtliv

Vakre byer, forbausende god vin. Svartedød og keiserlige palasser. En god bok, en god samtale, vind i håret, hav i blikket. Pulsen blir lavere og lavere. Ankrer opp i pinjeskogduftende bukter, bader i nye 50 nyanser av blått. Badevannet er fortsatt godt over 21 pluss. Sånn går no dagan.

– Det er en deilig måte å reise på, veldig avslappende og med gode fasiliteter om bord. Dessuten er det lett å møte andre reisende – samtidig som du slipper hordene, sier vår hyggelige medpassasjer, australske Belinda Levitt.

Skipene tar nemlig maksimalt 36 passasjerer.

– Jeg gir det ni av ti. Men jeg skulle gjerne ha lite grann mer tid i land! avslutter hun.

Dagsavisen var invitert til Kroatia av Apollo.

[ Les også: Er dette Australias lekreste kystby?   ]