Byhopping i Kroatia

Det tar bare et par timer et par grenseoverganger og et par språk å kjøre fra Italia gjennom Slovenia til den nordlige delen av Kroatia. Her inne i Adriaterhavets armkrok har både grenser språk og mennesker byttet plass så mange ganger at de egentlig ikke burde bry seg med slike formaliteter lenger. Så har da også byene på Istria-halvøya offisielt både navn på kroatisk og italiensk. Hovedrettene og vinen uoffisielt likeså.

Tidligere hadde vinen enda flere navn. Illyrerne som man antar var de første som inntok Istria fikk etter hvert selskap av blant annet romere gallere venetianere slavere og habsburgere. Før Istria i 1918 ble en del av det nye kongedømmet for serbere kroater og slovenere. To år senere ble halvøya gitt i gave til Italia som klapp på ryggen fordi Italia støttet de allierte under verdenskrigen. Men etter at Italia valgte feil side i neste krig ble mesteparten av «gaven» returnert til Jugoslavia. Da flyktet de fleste italienerne tilbake til moderlandet og mange ble drept.

Nye herrer

Et par kulehull i en vegg i den første byen vi kommer til Umag minner oss på at historien ikke stoppet der. Det er ikke lenge siden grensene ble byttet om igjen. Heldigvis ble Istria-området i nord forskånet for fæle krigshandlinger.

I dag er det ikke maktsyke konger og diktatorer som ønsker å få kloa i bjørnebærbuskene. Som et av Middelhavets mest attraktive områder for tiden er det rike italienere eiendomsbaroner og tøylesløs turistutvikling som er den største faren.

Men for en turist er det hele enkelt: Akkurat nå er territoriet litt mitt. Selv om Umag ifølge min smak egentlig er litt for mye turistenes. En blondekant av øl-sponsede plastparasoller og dusinvis av innkastere myldrer under klyngen av steingrå middelalderhus som danner en mur ut mot havet. Men barnefamiliene koser seg på den lange stranden ved siden av havnen.

Vi reiser videre til Porec som er større og langt mer selvsikker. Lyse elegante villaer og venetianske fasader nyter sin vellykkede ansiktsløftning og de lekreste utecafeene står ikke tilbake for dem du finner på vestligere rivieraer. Innerst inne på halvøya ligger den eldgamle steinhuskjernen der du kan finne sjelefred i den vakre Eufrasius-basilikaen – eller under klatreeføyen i bakgården på restauranten Ulixes. Kelneren kommer med en meny han ikke hadde trengt å vise oss.

– Selvsagt må dere prøve kroatisk vin. Tenk honning når du smaker! sier han.

Det er ikke et spørsmål men en ordre. Akkurat som trøffelsmakende forretter til norske McDonald's-priser og en fem kilos monsterhummer. Istrias kjøkken er i stor grad italiensk – regningen kroatisk.

Kulturell badeby

Neste dag går turen til en ny by. Rovinj har karakter. Det er ikke en klisjé at den virker som en magnet både på kunstnere – og på oss. Vi sjarmeres av smugene og pastellfargene skolejentene som skremmer opp duene når de løper til skolen lyden av støvsugere og såpeoperaer som strømmer fra de åpne vinduene. På fiskemarkedet smiler de fremdeles til turistene. Utenfor selger 20 boder akkurat de samme turist-billigeriene. Men generelt holder suvenirene og «kunstgalleriene» et høyere nivå her i Rovinj enn i de andre byene.

I hagen ligger båtene så tett at du kan gå tørrskodd over dem fra den ene delen av havnen til den andre. Når det er natt knirker og skurrer de gamle holkene klager som gamle damer over at ingen har tid til å høre på deres gamle historier at ingen leger deres sprukne sår at skipperen har gått i land og åpnet bar. Andre mer moderne båter knirker kvikt og utålmodig. Ivrige etter å legge ut på havet når dagen kommer med østersjegere fiskere skipshunden Pippo og solbrente turister. Og så er det båtene som bare vugger og vugger. Lydløst med bølgene. Spør ikke svarer ikke.

Båtene minner om menneskene her.

Den gode øya

Den beste båten er ferja som går forbi de prangende lystyachtene i marinaen ut til den grønne øya Katarina som lukter sypresser og varme pinjetrær. Det er som å være tilbake på det lette og lyse 1920-tallet. Uten biler og støyende strandbarer bare barnålsstier ut til fine badeviker og klipper med badetrapper. Midt på øya er det et elegant lysegult badehotell.

I Kroatia er topp- og truseløs soling fremdeles ikke gått av moten så det er best å trå varsomt når du leter etter din egen lille bortgjemte flekk. Jeg finner min ytterst ut mot havet med bratte klipper på alle kanter.

Så braser fire guttunger ut fra buskaset. De har tydeligvis veddet om hvem som tør hoppe fra den høyeste klippen og premien er en kartong med sigaretter uten filter.

Luca Tolic kaster seg ut fra et klippeutspring en fire-fem meter over det grønne havet.

– Adrenalini adrenalini roper han når han prustende og spyttende dukker opp fra dypet.

Guttene klatrer høyere og høyere i klippene. Det er lengre og lengre ned til havet.

– Det var bronse sølv og gull – og nå skal vi ta diamant. Du bare MÅ vente litt til og ta bilder av oss ber en søkkvåt og småskjelven Luca.

Men nå er det jeg som har fått nok adrenalin – av å se på dem. Jeg lover å maile gullbildene før jeg setter kursen for byen igjen.

Ute på tuppen av halvøya ligger restaurant/kafeen La puntilina på klippene helt nede ved sjøen. Det perfekte stedet for kveldsbad sammen med lesende studenter og kobberbrune tanter med agurkskiver mot øynene. En kald Stella-øl i hånden og en grønn pute under rumpa. Livet er godt.

Gammelt og nytt

Vi er ikke helt sikker på om vi vil videre. Men på en måte er det nesten litt deilig å komme til Pula som ikke bare er pittoresk. Havneanlegget er røft og forstadens grå boligblokker huser like grå ansikter. Inne i sentrum fargelegger gamlebyens oker- og pastellvegger tilværelsen igjen. Til tross for hordene av turister som kommer for å oppleve en nokså uinspirert forestilling i høretelefonform i det gamle romerske amfiteateret er byen mest opptatt av sitt eget hverdagsliv. Om kvelden kommer kroatene ruslende til teateret. Da er gladiatorene glemt rockerne ruler scenen. Eller hør: Italiensk opera!

Imellom de historiske skattene i sentrum av Pulas gamleby har alle god tid selv turistene. Den nytes på de mange fine utecafeene. Vil lar de mange historiske monumentene i sentrum får stå i fred i dag og bruker heller tiden til å rusle i de små smugene der folk sukker over politikk og kjærlighet diskuterer dagens nyheter i kioskene og glemmer å ense turistene. De unge er opptatt på en annen kant av byen med sin Illy-kaffe og Max Mara-pose eller foran et utstillingsvindu for Gant.

– Mange unge flytter ut for å studere andre steder få nye impulser. De gamle motsetter seg forandringer klager Natasa Rajko som jobber på en småskrudd café i et tidligere bankhvelv.

Men byen får i alle fall stadig nye gode café-barer og utesteder. Likevel forteller ryktene at det beste er å ta en fem euros taxi ut til Bura Beach Bar i fiskerbyen Liznjan når de små timer nærmer seg. Til billige gode cocktails og deilig mat ved havet. Til hengekøyer veldesignede omgivelser og bra djs.

Vi er snart tilbake.