Ordet vi likte å høre

Serieåpningen ble sett fra en annen plass enn den jeg er vant med, av praktiske hensyn. Selvfølgelig svært trist å forlate det gamle vante, om enn for en stakket stund. Jeg kom i land på at kampen skulle jeg uansett på, så da ble det midlertidig flytting. Det ble kamp med fatter’n denne gang.

Bård Finne får en noe håpløs løpeball på vingen, gjør en bevegelse med beina passende for «Skal vi danse» og får den med seg inn i feltet, der han prøver å tre den videre til tre spillere i kongeblått.

Dette er jo leikestue, sa fatter’n. Det er forfriskende å høre. Forrige sesongs mest gjentatte setning var – «Hva er det du driver med der?!», med armene godt slått ut i beste frelserposisjon og håndflatene vendt opp. Som sønn har jeg vel for så vidt sett den posituren og hørt de ordene før, etter å ha driti på draget nok en gang. De stammer fra en underliggende frustrasjon om at man ønsket at ting var annerledes. Bedre om du vil. Om at noen man er glad i faktisk tar seg sammen og får ut sitt fulle potensial.

På tribunen var han ikke alene om denne frustrasjonen i fjor, eller i en god del år før 2016 om sant skal sies. Mange har fulgt Vålerenga fra deres spede barndom, og for litt vel mange nærmer det seg livets solnedgang. Likevel har de aldri virkelig sett Vålerenga få ut sitt fulle potensial. Et potensial man har snakket om i snart 114 år. Det er ikke noe galt i å være frustrert over hvordan tingenes tilstand har vært.

Les også: I medaljekampen

Folk bryr seg om Vålerenga. Vi vil oppleve storhet med Oslos Stolthet, men det har ikke vært så mye å spore av det på en stund.

Nå virker det endelig som vi skal få det, og det er ganske sikkert ikke det typiske seriemester i mars-tøvet mange gir tapt for. Ronny Deila har et rykte på seg å revitalisere spilleres karrierer. Det ser ut til at han har den effekten på tribunens helter også.

For vi skal ikke ljuge. Det var ingen velspilt serieåpning vi var vitne til. Det var flere ganger jeg tenkte det var godt Viking ikke var bedre, ellers kunne dette blitt stygt. Veldig typisk serieåpning altså.

Men publikum begynte ikke å surmule på samme måte som de har gjort tidligere sesonger. Ikke engang da en horribel pasning fra keeper til back ble til et svært skummelt angrep for Viking, selv om man ikke var happy for det. Generelt koste de seg med detaljene, og med gutsen gutta viste hele kampen igjennom. Moa som ble pakka inn og nådeløst hamret ned hver eneste anledning Viking-spillerne fikk. Han fortsatte å løpe og kjempe. Det samme gjorde Herman Stengel. Gutten var en usynlig helt utpå matta, og la ned en jobb på midtbanen gull verdt for resten av laget.

Det var langt enklere å legge merke til Abdisalam ”Abdi” Ibrahim, som jeg er ganske sikker på var involvert i 99 prosent av duellene fra 16-meter til 16-meter.

Dette er jo leikestue, gjentok fatter’n, da Ivan Näsberg, Bård Finne og Ghayas Zahid begynte å spille dritten i midten med noen av Vikings forsvarsspillere. Vi ledet bare 1-0, men til tross for at ikke alt gikk som planlagt der ute hadde gutta det fortsatt gøy. Det smittet oss på tribunen. Den smitten sendte vi tilbake til gutta igjen. Smittet var nok også en overtent Muhamed Keita da han ble byttet inn og grisetaklet ballen ut over linja, for å hindre en tilsynelatende ufarlig Viking-overgang. Svært deilig.

Det er kanskje 28 kamper igjen av årets eliteserie, men dirigenten i Vålerenga-boksen har allerede lykkes. Ronny Deila har fått inn positiviteten og troen på at Vålerenga er et lag vi faktisk kan regne med. Et lag som står sammen, kjemper, og vinner til slutt.

Kampen vant vi jo 1-0. Vi koste oss med Ronny Roar fra sjefen sjæl, før vi feiret seieren med spillerne. Dette var jo leikestue, sa fatter’n da vi forlot Ullevaal, sammen med horder av fornøyde og glade supportere.

Det er ikke lenger frustrerende å dra på Vålerenga-kamp. Nå er det bare gøy. Jeg gleder meg allerede til Sandefjord-kampen, på Ullevaal stadion kommende søndag kl. 18.

Det blir leikestue.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.