Kongen og dronninga av Kværnerdalen

Oluf Adelsten Onsum (1820–1899) flytta til Christiania som 14-åring for å begynne i kjøpmannslæra. Året etter ble han ansatt som butikksvenn i Donato Brambanis jernvarehandel. Da sjefen døde brått i 1842, overlot enka styringa av butikken til svennen. Om det oppsto søt musikk mellom 22-åringen og den 30 år gamle enka eller om det var av reint forretningsmessige årsaker, skal være usagt. Men fire år etter var de gift.

For romsdølen var ekteskapet med Johanne Caroline Rumi Brambani svært innbringende. Med på kjøpet fikk han fem barn, butikk, handelsborgerskap og tilgang på kapital. Og det viste seg raskt at han hadde teft for lønnsomme pengeplasseringer. Blant annet kjøpte han fallrettigheter i Akerselva og Alnaelva og i 1853 var han med på etableringa av henholdsvis Christiania Spigerverk og Kværner Brug. Han investerte også i annen industri og eiendom og hadde i tillegg overskudd til å engasjere seg i Borgerbevæpningen og lokalpolitikken.

Les også: Kværnerdalen har vært åsted for blodige slag og dramatiske branner

Motivasjonen bak fabrikketableringene skal ha vært et ønske om å bli sjølforsynt med varer til jernvarehandelen. Men Onsum var nok heller ikke blind for den stigende etterspørselen etter jernvarer i den ekspanderende byggebransjen og industrien. Med tida ble han en av Christianias rikeste og mest innflytelsesrike menn.

Onsum bidro også til at familien økte med to barn. Til å begynne med bodde flokken i Dronningens gate og hadde sommerbolig i Kværnerdalen. Men i 1875 flytta de inn i nybygd hus på Lille Munkengen i St. Halvards gate 33.

Saken fortsetter under bildet.

Herskapsvillaen Onsumslottet, på Lille Munkengen i St. Halvards gate 33, ble tegna av arkitektene Bernhard Steckmest og Paul Due. Her antakelig fotografert i 1905. Bygningen ble revet 15. mai samme år. Foto: Ukjent person/Oslo Museum

Den herskapelige villaen med den store hagen ble hetende Onsumslottet på folkemunne. Her ble det ført et utprega velstandsliv med store selskaper og overflod av mat. Ifølge Kværner Brugs verkstedsklubbs 75 års-beretning hadde fabrikkeierens landauer blomstrete silketrekk og sølvbeslåtte lykter, og hestene hadde festseletøy som var smykka med sølvbeslag.

Samme beretning kaller Onsum for en «nessekonge». Ikke bare for sine egne arbeidere, men også for de andre beboerne i de fattigslige trehusa på Vålerenga, Kampen, Enerhaugen og i Kværnerdalen: «Alles liv og helse var avhengig av hans økonomiske disposisjoner.» Kværnerområdet ble omtalt som «Onsums rike».

Som bedriftsleder var Onsum et produkt av tida han virka i. I nekrologen blir han omtalt som en «Jernkansler» kjent under navnet «Slægga». Det heter at han leda virksomhetene sine med «Energi, parret med Omtanke for Arbeidernes Fremgang i Selvhjælp». Han var faderlig overfor arbeiderne, og til gjengjeld krevde han «den patriarkalske Respekt og Diciplin».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I likhet med flere andre patriarker bidro Onsum til å opprette bruksskole og barneasyl for arbeiderbarna. Han fikk også bygd arbeider- og funksjonærboliger.

Kværner Brug starta opp med 39 arbeidere i 1853, men innen 1875 var de blitt 200 fast ansatte og 40 løsarbeidere. Blant dem var fagutdanna formere, kjernemakere, smeder og dreiere, men også kjeleklinkere, naglegutter, ovnsbeslagere, pussere, oppslagere, filere, sjauere og drenger.

I klubbens beretning gjengis en beskrivelse av arbeidsmiljøet: «Straks døra ble åpnet, hvirvlet vinden opp sand fra støperigolvet. Sammen med røyken fra koksgrytene på golvet og osen fra parafinkolene som var i bruk selv midt på dagen, skapte det en tett og tung atmosfære. Dagslyset sivet sparsomt inn gjennom vindusrutene som var helt tildekket av sand og røyk.»

Saken fortsetter under bildet.

Fra slutten av 1860-åra eide Onsum all jord mellom Enebakkveien og brua i Oslogate og langt opp i skråningene mot Manglerud og Ryenbergene. Her er Kværner Brug fotografert cirka 1890-1900. Munkehagen teglverk til venstre, Svendengen teglverk i midten i bakgrunnen. Foto: Ukjent person/Teknisk Museum

I støperiet ble støpegodset forma i sand og støpt: «Ute i støperiet blir døren til metallsmelteovnen åpnet. Et par mann grep med lange tenger rundt smeltedigelen og plasserte den i transportrammen som sto på golvet. Fra ovn og smeltedigel stiger en gulgrønn kvelende røyk. Ovnsdørene blir smelt igjen og arbeiderne begynner å fylle metallet i formkasser. Det skjer under smell og gnistregn fra metallet som sprenger seg ut gjennom luftehullene i formene.»

Prosessen avbrytes av middagssignalet, og støperiet blir tømt for folk. Både «tvistdotter og trøyefor» benyttes for å fjerne støv fra fjes og hender før de skal spise. Likevel ser alle ut som feiere.

Les også: Nye tiltak skal gjøre Alnaelva mer attraktiv (Dagsavisen+)

Under smeltinga utvikla det seg farlige gasser. Ifølge boka «Bruget» fikk mange arbeidere lungesjukdommen silikose, den gang kalt sliperastma. Det var også høy risiko for å få kutta av seg fingre eller føttene knust av plater som glapp eller drivreimer som ble slitt av.

Offentlige sjukepenger og uføretrygd fantes ikke. De som blei sjuke eller arbeidsuføre, måtte gå på fattigkassa, noe mange opplevde som ydmykende. Men i 1860 danna kværnerarbeiderne det som kanskje var landets første hjelpekasse for sjuke kolleger. Mer om den saken i en annen artikkel.

Kilder: Morland: Bruget. En industrihistorie. Kværner Brug Lodalen 1853-1999, Botnedal: Mot alle odds. Et festskrift for Kværner Brugs verkstedklubb, Thorud: Norsk jern- og metallarbeiderforbund 1891-1951, Kværner Brugs verkstedsklubb 75 år, Amundsen: Kværner ved Loelven før 1853, Olsen: Kværner brug 100 år, Røsoch: På vandring i Christiania, Muri: Oslo – byen slik den var, industrimuseum.no, lokalhistoriewiki.no, Oslo Byleksikon, St. Hallvard 2004/2, Aftenposten 1878.04.16, Morgenbladet 1899.12.10