Nils Gaup skal lage film om arbeiderklassemaleren Aksel Waldemar Johannessen

Ironien kunne ikke vært større. Aksel Waldemar Johannessen tar steget fra rennesteinen til verdens filmlerreter. Han levde et vanskelig liv, og han døde ung. Maleriene hans var glemt i 70 år. Og det skulle bli verre. Da bildene ble gjenoppdaget ville ikke Nasjonalgalleriet vite av dem. Han var Edvard Munchs samtidige, men bildene hans ble sett som en trussel mot Munchs posisjon.

Det ble spøkt med at bildene passet bedre på søppelfyllingen Grønmo enn i Nasjonalgalleriet. Men takket være en pågående mann, Haakon Mehren, er maleriene blitt vist rundt i Norge og på noen av Europas mest prestisjetunge museer. Der ute ser de på sammenligningen med Edvard Munch som en selvfølge. Da bildene skulle vises i Tyskland truet Nasjonalgalleriets direktør med at museene som viste kunsten hans aldri ville få låne Munch-bilder fra vår nasjonale institusjon.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her er det drama så det holder, og historien kan bli en saftig film. I går avslørte en entusiastisk filmregissør Nils Gaup, som så å si kom rett fra premieren på «Birkebeinerne», at en film om den glemte arbeiderklassemaleren Aksel Waldemar Johannessen (1880–1922) blir hans neste prosjekt. Han finner historien om maleren og mesenen som har gjenoppdaget ham, Haakon Mehren (født 1938), så interessant at han er overbevist om at filmen vil tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet. Han har jobbet med ideen i noen tid, og selv om finansieringen ennå ikke er på plass er han overbevist om at det blir film.

Foranledningen for pressekonferansen i går, der Haakon Mehren langet ut mot Nasjonalgalleriet i kjent stil, var at Mehren har besluttet å donere sin halvdel av Aksel Waldemar Johannessen-samlingen til en stiftelse som skal styres av fire parter: Mehren med familie, Norges Bondeungdomslag BUL (maleren var med og stiftet BUL og startet og drev Heimen husflid sammen med kona Anna), Oslo Arbeiderparti og Oslo kommune. Flere av kunstverkene henger allerede i BULs teatersal i Rosenkrantz’ gate i Oslo, og Mehren ser for seg at Munchmuseet kan bruke Aksel Waldemar Johannessens kunst for å utdype forståelsen av Munchs samtid.

Det er liten tvil om at Aksel Waldemar Johannessen hadde potensial til å bli en like stor størrelse som Munch hvis han hadde fått leve lenger. Da han døde i 1922, 42 år gammel, var han bare i starten av sin kunstneriske karriere. Han var sterkt knyttet til teatermiljøet, og kunne bare bruke kvelder og netter til å male. Derfor er produksjonen liten, og tragedien ville ha det til at også kona Anna døde kort tid etter minneutstillingen, som ble arrangert hos Blomqvist like etter hans død. Utstillingen ble anmeldt av tidens skarpeste kritiker, Jappe Nilsen, men bildene forsvant inn i glemselens mørke. Hadde ikke Haakon Mehren blitt fortalt om dem ved en tilfeldighet hadde de kanskje endt på Grønmo. I stedet er de blitt vist i Dogepalasset i Venezia og Palazzo Te i Mantova, i Museum Leopold i Wien, og ved en rekke museer i Norge. Bare ikke ved Nasjonalgalleriet.

LES OGSÅ: Lover bedre Munch-tall for Oslo

Nils Gaups interesse for dramaet gir historien om den glemte arbeidermaleren et løft. Aksel Waldemar Johannessen malte alkoholikere og prostituerte, men tok også for seg bibelhistorien og de store dramaene fra teaterlitteraturen. I går satte Øyvind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, ham inn i en europeisk sammenheng som gir ham den anerkjennelsen han ikke fikk fra Nasjonalgalleriet. Johannessen var en politisk kunstner som kunne være så rå og ubehøvlet i sitt utenforskap at han ikke passer inn i den offisielle og pyntelige versjonen av norsk kunsthistorie. Som nynorskmann i 1900-tallets første tiår tilhørte han en kulturell minoritet, men når han flyttes utenlands dukker referansene opp hvor enn du kommer.

Mehren tar en stor sjanse når han ønsker å lene seg på Munchmuseet. Selv om han trakk fram tidligere ledere som Alf Bøe og Arne Eggum er dagens ledelse i liten grad interessert i annet enn det som kan styrke Munch. Haakon Mehren vokste opp med Rolf Stenersen som bonusfar, og han må oppleve det som bekymringsfullt at Stenersensamlingen er i ferd med å skyves ut i glemselens mørke. Hva som skjer med den i det nye museet er usikkert, og i mellomtiden er det strøket fra institusjonens navn. Hvis Mehren er heldig vil Munchmuseet bruke Aksel Waldemar Johannessens kunst til å belyse de «skitnere» og mer problematiske sidene ved Munchs kunstnerskap. Men det er et åpent spørsmål om Munchmuseet, slik det ledes i dag, er interessert i at noen som helst skal få stå ved siden av Munch.

Derfor kommer nyheten om Nils Gaups film som en betimelig påminnelse om at Munchmuseets monolittiske tenkning, der alt som vises skal bygge opp under Munchs storhet, hører hjemme på historiens skraphaug. Også Edvard Munch må sees med vidsynte briller. Riset bak speilet ligger i stiftelsens organisering, der Oslo Arbeiderparti og Oslo kommune er likeverdige parter. Og hvem er det som bestemmer over Munchmuseet? Museet ønsker å bli en selvstendig, selvstyrende og – bestemmende stiftelse. Men enn så lenge er det kommunen som bestemmer. Der ligger det et håp, både for Aksel Waldemar Johannessen og Edvard Munch.