Derfor er Vålerenga en medaljekandidat

KOMMENTAR

I mangelen av storkamper i norsk fotball i år, har vi krysset av to med litt ekstraordinære kvaliteter så langt. Tilfeldigvis har Vålerenga vært involvert i begge: Først 1-1 mot Rosenborg på Ullevaal i en tempofylt kamp med kvalitet, så 0-0 mot Brann i Bergen i en kamp med mer nerve enn finesse. Hadde vi fått noen avslutninger som hadde luktet svidd i regnværet i Bergen, hadde vi definert inn en ny toppkamp. Og det hjelper med over 16.000 på tribunene også.

Vi er såpass nostalgiske at vi fortsatt vil hevde at kamper på våt gressbane gir en ekstra dimensjon, både i duell- og pasningsspillet. Og disse to nevnte kampene er begge spilt på naturgress. Dessverre flytter også Vålerenga over på plast i september. Derfor får vi nyte dette så lenge vi kan.

Så fikk vi altså se Daniel Braatens muskler, Daniel Fredheim Holms pasningsfot og Ghayas Zahids driblerier utfolde seg på Brann stadion, der Moa Abdellaoue av gammel klasse i hvert fall hadde scoret en, kanskje to gangar. Og hadde vi hatt en dommer som også hadde blåst for sitasjoner inne i straffefeltet ville vi fått noen straffespark også. Jonatan Tollås Nation ble i hvert fall snytt, så kan Sivert Heltne Nilsen påberope seg det samme i den andre enden. Men det endte målløst og for et Vålerenga som jaktet seier hele tida, var det til slutt viktigst å unngå tap. Da har laget fortsatt sølvlaget Brann på skuddhold. Med tap hadde det blitt åtte poeng opp. Det hadde vært noe helt annet enn de fem som fortsatt er avstanden. Mest fornøyd med uavgjort var selvsagt Rosenborg, som kunne rykket fra med seier over Kristiansund mandag, men i stedet berget de uavgjort på overtid. Det bare bekrefter inntrykket av at norsk fotball er uten noen klar ener sommeren 2017.

Mange har vært overrasket over Branns stabilitet i fjor og i år, men noe av forklaringen fikk også Vålerenga merke. Laget har struktur og smartness, satt sammen av spillere som har skapt nye relasjoner i samarbeid med en nøktern trener, som er mer opptatt av pondus og positivtet enn prestisje.

I Vålerenga fikk han en av årets tøffeste motstandere fordi samhandlingen nærmer seg også for Ronny Deilas menn. Duellen ble såpass jevn at begge trenerne var fornøyd med uavgjort. Men det er jo interessant at også på Brann stadion var Vålerenga det styrende laget etter pause. Så blir de neste ukene avgjørende for hvordan spillerstallen blir seende ut i en høstsesong som bør bli hyggelig for VIF på en ny arena. Men kampen i Bergen var antagelig Rasmus Lindkvists siste og det er også usikkerhet rundt Ghayas Zahid. Begge disse har vært viktige i Vålerengas offensive struktur.

VIF skal ut i en ny bortekamp de må håndtere hvis vi fortsatt skal definere dem inn i medaljekampen. Den spilles mot Kristiansund. Men etter ett tap på de elleve siste kampene (serie og cup), bygges det selvtillit i alle lagdeler for tida. Og det er få påmeldte i medaljestriden foreløpig. Hvis vi skal vurdere det spillemessige i tillegg til Rosenborg og Brann, må det jo være Vålerenga pr. i dag. Med Sarpsborg som likeverdig kandidat etter mange sterke kamper i vårsesongen. Årets store skuffelse, Strømsgodset, burde vært der, men er i stedet blitt en nedrykkskandidat.

PS. Litt pussig er det jo å høre pipingen mot VIFs bergenser Bård Finne når Brann har den vaskeekte Oslogutten Daniel Braaten som en av sine suksessfaktoer og ytterligere fire mann som har spilt i VIF. Kanskje det vitner om fortsatt lidenskap for eget lag. Og den skal vi være glade for fortsatt er der.

KAMPFAKTA

Brann – Vålerenga 0-0

Brann stadion: 16.136 tilskuere.

Dommer: Tom Harald Hagen, Grue.

Gult kort: Sivert Heltne Nilsen, Brann, Ghayas Zahid, Vålerenga.

Lagene:

Brann (4-3-3): Piotr Leciejewski – Amin Nouri, Vito Wormgoor, Bismar Acosta, Ruben Kristiansen – Fredrik Haugen, Sivert Heltne Nilsen, Kristoffer Barmen (Peter Orry Larsen fra 74.) – Daniel Braaten (Steffen Lie Skålevik fra 83.), Jakob Orlov (Azar Karadas fra 82.), Gilli Sørensen.

Vålerenga (4-2-3-1): Marcus Sandberg – Robert Lundström, Jonatan Tollås Nation, Enar Jääger, Rasmus Lindkvist – Christian Grindheim, Magnus Lekven – Ghayas Zahid (Abdi Ibrahim fra 90.), Daniel Fredheim Holm, Bård Finne (Samuel Kari Fridjonsson fra 65.) – Mohammed Abdellaoue.