Allemannseie ble privat gods

Bjellekuas instinkter be­st­em­te grensa for utmarka. Det vil si hvor langt hun gikk på beite før trangen til å bli melka fikk henne til å sette kursen hjemover. Avstanden skal ha utgjort omkring ei mil fra grinda på gården. Utafor utmarka lå allmenningen, et fellesareal der alle bygdas folk hadde lik rett til jakt, fiske, setring, beite, slått og hogst.

Fra de eldste jordbrukstidene hadde bygdene rundt Nord­marka hver sin allmenning som strakte seg innover i skogen til de støtte sammen: Sørkedalens, Margaretadalens, Hakadalens, Hadelands, Lunners, Jevnakers og Ringerikes allmenninger.

Harald Hårfagre la allmenningene under kronen, men lot bygdefolket beholde rettighetene sine. Etter rikssamlingen og kristningen av Norge utviklet kongen og kirkaen seg til to maktpoler som begge skaffa seg store eiendommer ved blant annet å kreve inn skatter og bøter i form av jord, og ved å kjøpe jord av folk som trengte kontanter. Kirken fikk dessuten jord gjennom donasjoner fra folk som ønsket å bøte for sine synder, forsikre seg mot lange opphold i skjærsilden eller kjøpe seg omsorg i alderdommen.

De mange eiendomstransaksjonene førte til at kirken på 12–1300-tallet ble landets mektigste godseier. Men verken kongen eller kirka kunne drive all jorda de tilegna seg, sjøl, så mange av bøndene fikk leie eller bygsle tilbake jorda. Innen begynnelsen av 1300-tallet var flertallet av norske bønder blitt leilendinger. Som leilendinger måtte de betale landskyld og skatt, men de kunne fortsatt utnytte utmarka og allmenningen til egen fortjeneste.

Ifølge Henning Sollieds «Akersgårder» eide geistligheten 87 prosent av jorda i Aker og kongen tre prosent i 1500. 100 år senere var bildet snudd opp ned: Kongen eide 61 prosent av jorda, kirken 29. Forklaringen var reformasjonen og overføringen av kirkens eiendommer til staten.

I løpet av 1600-tallet ble eiendomsforholdene snudd opp ned enda en gang. Kongen disponerte nå bare én prosent av jorda i Aker, mens et nytt sjikt av godseiere rådde over hele 70 prosent. Foranledningen var danskekongenes økonomiske feildisponeringer.

Danmark-Norge involverte seg nemlig stadig i nye kriger, noe som påførte staten enorme utgifter. Under kong Christian 4.s regjeringstid ble statsøkonomien så dårlig at kongen måtte ta opp lån hos rike borgere. Men han makta ikke å betjene gjelda, og til slutt var det ingen annen råd enn å pantsette krongodset.

Arvingen Frederik 3. klarte ikke å innfri pantene, og fra 1649 måtte han skille seg av med eiendommer, hvilket også innbefattet salg av allmenning. Store skogeiendommer med tilhørende elver og fossefall ble i løpet av kort tid samlet i rike embets- og forretningsmenns hender.

Mange av disse forretningsmennene forsto å utnytte skogens ressurser. Blant annet dro de veksler på kongens stadige behov for kanoner og kanonkuler, ved å etablere jernverk drevet med trekull produsert i miler i skogen. Og for å sko seg på den stigende etterspørselen etter trelast, anla de sagbruk og utskipningshavner.

Fra 1520-årene gjorde nyvinningen oppgangssaga det mulig å drive sag i ganske små fosser. Så å si hver eneste gård hadde sag, og siden det var fritt fram å forsyne seg med tømmer i allmenningen og utmarka, kunne også småbønder tjene en slant på sagbruk. Det var dessuten en selvfølge at hvem som helst kunne frakte tømmer og trevirke til en passende havn og selge det til utenlandske handelsmenn.

Men Christianias borgerskap var ikke begeistret for den type privat næringsvirksomhet. Helt siden trelasteksporten startet på 1200-tallet, hadde byborgerne agitert for at den sikreste veien til statlig fortjeneste, var å gi borgerskapet enerett på produksjon og handel med trelast. De argumenterte blant annet med at skogen ville bli overbeskattet, hvis det var fritt fram for alle å utnytte den.

Og i takt med myndighetenes økte forståelse for at også kongen hadde fordeler av å begrense handelen til få hender, ble det lagt restriksjoner på utnyttelsen av skogen. Christian 5.s lov slo fast at all inntekt fra salgshogst i allmenningen skulle tilfalle kongen. Seinere fikk odelsbønder enerett til å drive sagbruk, og borgerstanden fikk enerett til handel og håndverk i og nær byene. Parallelt kom det også regler som forbød utenlandske kjøpmenn å kjøpe trelast direkte fra bøndene.

Privilegiene ga store konkurransefortrinn til byborgere med trelastinteresser og bidro til framveksten av det som seinere skulle bli kalt trelastpatrisiatet eller plankeadelen.