– Jeg har vært bekymret. Men så kom åpningskonserten

Hvem: Bente Johnsrud (66)

Hva: Administrerende direktør og kunstnerisk leder for Kirkemusikkfestivalen

Hvorfor: Den pågående Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival (19. – 27. mars).

– Nå er jeg spent: Hvordan har det så langt gått med dere i Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival?

– Det har gått helt fantastisk! Jeg har vært bekymret for lavt forhåndssalg, men så kom åpningskonserten fredag – med stappfull domkirke! Det var det også på konserten med Uranienborg Vokalensemble om kvelden i Uranienborg kirke, og bare tre dager før hadde vi kun solgt 48 billetter. Det var i siste øyeblikk folk begynte å bevege seg for å kjøpe billetter, og så ble det også stort dørsalg. Så der ble det stappfullt og stor stemning. Særlig åpningskonserten med den danske pianisten Katrine Gislinges Beethoven-sonater ble helt fantastisk. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger fra publikum som sier at det er en av de største konsertopplevelsene de har hatt. Hun er en liten, vever dame, men for en energi og kraft. Publikum var helt trollbundet! Jeg tror folk i disse tider sitter på gjerdet og avventer litt, og spør seg selv: «Kan jeg gå? Er jeg frisk?» Så tar de avgjørelsen like før konserten starter. Vi har ikke så stort forhåndssalg for resten av festivalen, men likevel ser jeg lyst på denne uka. De sier det samme i resten av Europa: Folk venter til siste øyeblikk.

[ Restriksjonene er borte, men teatersaler og konsertgulv står fortsatt halvtomme ]

– Hva slags musikk er det egentlig på en kirkemusikkfestival? Er det bare masse salmer, liksom?

– Nei, kirkemusikk kan komme i de fleste sjangere. Vi har hele den klassiske og kirkemusikalske arven å ta av, fra middelalderen og fram til i dag, nyskrevne samtidsverker og innslag av pop, rock og jazz, som også er kirkemusikk.

– Dette er den første fysiske kirkemusikkfestivalen siden det Herrens år 2019. Men dere har delt den i to?

– Årets festivalprogram hadde 947 utøvere fra mange land, og av smittevernhensyn og for å ivareta alle medvirkende og publikum tok vi første del i mars med «kortreiste» utøverne fra Norge og Skandinavia. I del to i september kommer våre internasjonale utøvere.

– Så dere både starter og avslutter årets festivalsesong i Oslo?

– Vi starter den, men vi avslutter den vel ikke til høsten. Ultimafestivalen kommer etter oss!

– I mars 2020 måtte dere stenge ned dagen før festivalen åpnet? Det må ha vært heftig?

– Ja, men mannen min er lege på et sykehus, og gjennom ham fikk jeg tidlig et inntrykk av at det gikk den gale veien. Norge stengte ned 12. mars, festivalen skulle ha startet 13. mars. Da hadde vi solgt 20.000 billetter og flere av våre internasjonale utøvere hadde rukket å komme til byen. Jeg fikk stoppet en stor gruppe fra Frankrike i siste liten. Jo, det var tøft, men det var nok det beste som kunne skje. I 2021 hadde vi en heldigital festival, som ble en stor suksess. Vi fikk endelig urframført Bent Sørensens «Matteuspasjon», som egentlig var skrevet med tanke på festivalens 20-årsjubileum i 2020. Den ble sendt på radio og TV i elleve land. I år kan vi også for første gang framføre denne matteuspasjonen med et fysisk publikum til stede. Det er Ensemble Allegria og Det Norske Solistkor som står for dette, og dette blir den store avslutningskonserten vår på søndag.

[ – Det er noen trekk ved kapitalismen som gjør at man blir litt rasende ]

– Dere markerer også Oslo Domkors 40-årsjubileum?

– Ja, det er litt spesielt for meg, ettersom jeg var leder for det koret i sju år før jeg startet Kirkemusikkfestivalen. Sammen med Oslo Domkor, Musikkhøgskolens kammerkor og Kringkastingsorkestret framfører de blant annet Francis Poulencs «Stabat Mater». Veldig vakker musikk! Vi urfremfører også Tyler Futrells nye «Stabat Mater», som er basert på basert på Pergolesis ikoniske versjon fra 1736.

– Og mens dere har planlagt festivalprogrammet, så har det brutt ut krig i Europa?

– Ja, og krigen setter sitt preg på festivalen. I år oppfører vi som nevnt ikke mindre enn sju versjoner av «Stabat Mater», som handler om jomfru Marias lidelse ved sin sønns død. Det er et tankekors i en tid der mødre og barn er nødt til å flykte fra krigen, mens de må sende sine menn og unge sønner ut i krigen. Ved avslutningen på konserten lørdag nynnet Uranienborg Vokalensemble den ukrainske nasjonalsangen, mens Jo Hegle Sjøflot sang teksten på ukrainsk. Det var et veldig sterkt øyeblikk.

– Nå tar vi noen faste spørsmål: Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det er veldig mye jeg kunne gått i demonstrasjonstog mot, men generelt mot brudd på menneskerettighetene, slik vi ser det i Ukraina nå.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Familie, mine medarbeidere og venner, men også naturen, kunst og musikk. Jeg både maler og fotograferer, og når jeg gjør det er jeg lykkelig.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Da ville jeg stått i heisen sammen med pave Frans! Jeg er ikke katolikk, men jeg syns paven utstråler noe fantastisk, og han betyr så mye for så mange. Han virker som et klokt menneske det kunne være interessant å snakke med.

[ – Vi har begynt å virkelig vokse, det bør man jo. Når man er 15 er jo det på tide ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen