«The media should be embarrassed and humiliated and keep its mouth shut.»
(Donald Trumps sjefstrateg Stephen Bannon, onsdag denne uka).
En fast post under de TV-sendte partilederdebattene har alltid vært det kleine innslaget der hver enkelt partileder skal tale direkte til velgerne gjennom skjermen. Til denne dag har vi til gode å se en politiker som trives med formatet. Velgerne har det likedan. Vi gjemmer oss bak en pute og venter på at det skal gå over.
Det var før. Nå har Facebook gitt politikere i det ganske land en ny metode for direkte velgerkontakt. Alle har sin egen Facebook-side, fra statsminister Erna Solberg på toppen til en tettvokst underskog av kommunepolitikere på bunn. Statsrådene legger ut bilder av seg selv i bunad mens de kommer med formaninger om hva som er norsk kultur. De latterliggjør meningsmotstandere og kaster ut flyktninger med et begeistret LIK OG DEL! Andre skriver om på nyhetssaker og gir dem en ny tittel slik at budskapet passer bedre.
Les også: – Hvorfor oppleves det som et så sterkt behov å understreke disse «norske verdiene» for tida?
Stortingets presselosje, som organiserer journalistene som jobber i landets nasjonalforsamling, spør seg om Facebook er blitt den nye partipressen. For ikke så veldig lenge siden ble Arbeiderbladets redaktør valgt av Aps landsmøte. Aftenposten hadde møterett i Høyres stortingsgruppe. Pressefolk var innvalgt på Stortinget. Den tida virker uendelig fjern nå.
De fleste, også politikerne, bejubler gjerne en fri og differensiert presse, uten bindinger til politiske partier og annet snusk. Derfor er det en skjebnens ironi at partiene med hjertelig entusiasme har laget en ny partipresse på Facebook helt på egen hånd, en partipresse som ofte prioriteres framfor å gi intervjuer til den frie og uavhengige, kritiske pressen man er så opptatt av i festtaler.
På Facebook kan velgerne glede seg over fullstendig servile og ukritiske seanser med Norges mektigste. Som når Erna Solberg arrangerer «folkets spørretime», blir «intervjuet» av Høyres stortingsrepresentant Henrik Asheim og slipper unna med et unnvikende «jeg ville ikke uttrykt meg sånn» når han spør om Sylvi Listhaugs klappjakt på meningsmotstandere. Det er mulig partikaninene liker dette. Vi andre henter fram puta igjen.
Norske toppolitikere er ikke uberørt av president Donald Trumps krigserklæring mot pressen. KrF-leder Knut Arild Hareide er bekymret. Han peker på at ytringsfrihet er nødvendig for demokratiet, men ikke tilstrekkelig. Vi trenger en kritisk presse som bruker denne ytringsfriheten aktivt og konsekvent. Hans svar er å lage en politikk som styrker rammevilkårene for den frie pressen, og ellers være en bevisst politiker som har forståelse og respekt for medienes rolle. Også når han opplever det som intenst ubehagelig, enn si urettferdig.
Les også: – Falske nyheter er en av de største utfordringene pressen har i dag
En annen reaksjonsform finner vi hos Frps Sylvi Listhaug. Hun blir inspirert. Hun har, i likhet med Trump og hans menn, valgt å gå til angrep på pressen. På bloggen sin og på Facebook maler hun et mørkt bilde av journalister som ikke er til å stole på, som ikke er som folk flest, som har en annen agenda enn Folket, og mest skremmende: Hun sier rett ut at hun, som representant for statsapparatet, ønsker å ta definisjonsmakten fra mediene. Det er forståelig at det kan være fristende for en engasjert politiker å tenke sånn. Men det er ikke spesielt fristende for engasjerte politiske mennesker å leve i et land der det er sentralmakten og regjeringen som har definisjonsmakten, mens den kritiske opinionen ikke har det.
Det som gjør pressen unik, er ikke retten til å stille spørsmål. Det er retten til å kreve svar. Alle kan stille spørsmål, enten det foregår i Erna Solbergs konstruerte spørretime eller på Facebook-veggen til Jonas Gahr Støre. På statsministerens vegg står et langt og velbegrunnet spørsmål fra en følger som vil diskutere hatretorikk og Solbergs ansvar for å bekjempe det. Innlegget er ubesvart på tredje døgnet når dette skrives. Solberg har postet en god og variert portefølje av andre oppdateringer i mellomtida. Men altså ikke tatt seg tid til å svare den engasjerte velgeren. Støres vegg lider av samme skavank. Det kan være greit å huske på neste gang en eller annen politiker snakker varmt om hvor fint det er å kommunisere med velgerne på sosiale medier. For all del, enveiskommunikasjon er også en form for kommunikasjon. Men ikke lat som det er noe annet.
Det blir kanskje feil å klandre Støre, Solberg og Listhaug for alt dette. Det vil være riktigere å omtale dem som «Erna Solberg», «Sylvi Listhaug» og «Jonas Gahr Støre». For det er jo ikke dem. De er ikke seg selv. Vi vet dette. En eller flere rådgivere gjør jobben, mens politikerens navn og ansikt fungerer som en slags avatar, et tomt skall som strategene på partikontoret skal fylle med et så troverdig og tiltalende innhold som mulig.
Vår tids jakt på klar tale har altså gitt oss noe ganske annet, nemlig buktale.
Det er blitt populært å avslutte tekster med et entusiastisk LIK OG DEL! Jeg har mer sansen for Knut Arild Hareides avslutning på innlegget om ytringsfriheten: Hva tenker du?