Håndverkerne kommer til Moss

Av Eilert Hansen

Skal vi få et inntrykk av håndverkets stilling i Moss gjennom tidene, må vi ta i betraktning byens nære tilknytning til Rygge. I et bondesamfunn hvor folk var henvist til selv å skaffe seg alt de trengte til livets opphold, utviklet de fleste håndverk seg helt naturlig. En del bønder tok opp et håndverk og betjente bygda med det, særlig gjaldt dette smed- og tømmermannsarbeidet. Det er flere eksempler på at bønder stadig må møte til statens byggearbeider eller reparere nytt eller gammelt.

Skredderi og skomakeri ble gjerne drevet av innenbygdsfolk som var avskåret fra å ta del i gårdsarbeidet. Til å begynne med var gårdene vel utstyrt med verktøy for mange forskjellige slags håndverkere. Det har ikke vært noen egentlig forskjell mellom dem og de andre som arbeidet på gården. De har hørt til blant tjenestefolket og må i sosialt henseende ha hatt en litt annen stilling enn den som karakteriserer den selvstendige håndverker. Det har imidlertid også vært håndverkere utover på bygdene som har tilhørt andre sosiale grupper enn bøndene. Det var dem som uten å ha noe fast oppholdssted dro fra gård til gård utenfor bondesamfunnet, selv om de utførte sitt arbeid der. Av skattereglene fra 1650-tallet fremgår det at enkelte fastboende bygdehåndverkere kan ha hatt en liten jordlapp. Ved bygrensen bodde mange håndverkere, for eksempel på plasser under Klommesten, Øre og Melløs.

Richard Olsen kommer i sin bok «Fra det gamle Moss» fram til at håndverkerne på 1700-tallet var en «lav stand», og slik var det over hele landet. Det ble sagt om hovedstadens håndverkere, at med unntakelse av et par dugelige snekkermestere og gullsmeder, var det ingen som hevet seg over middelmådighet. Og var forholdet slik i rikets hovedstad, var det nok ikke bedre i Moss, der det gjennomgående har vært folk som ikke kunne finne sin næring i de større byene.

Deres økonomiske stilling har derfor ikke vært god, og det kan heller ikke forundre at de mindre dugelige blant dem har tydd til «brændevinsudskænkning». Det skal dog bemerkes at mange beskrivelser av forholdene i Norge på 1700-tallet var skrevet av embetsmenn innsatt av kongen i København. Da kongen klaget over dårlig skatteinngang fra Norge, måtte embetsmennene finne på unnskyldninger. Og nordmennenes udugelighet var et godt argument. Når det gjelder håndverket, er beskyldningene for udugelighet åpenbart urettferdige. Det er mye som tyder på at det sto meget høyt på 17- og 1800-tallet. Så langt tilbake som 1614 finnes opptegnelse som belyser håndverkernes stilling i byen og distriktet. Da ble byfogd Pedersen pålagt «med flid» å undersøke hvor mange strandsittere som bodde i Moss. Det var selvfølgelig skatten som interesserte oppdragsgiverne, og det viste seg at 51 menn hadde betalt skatt, derav er 15 nevnt som håndverkere. Av disse var fire skomakere, fire skreddere, to smeder, en badskjær (bademester og kirurg), en hyttemester, en feldbereder, en møller og en kobberslager. Byfogden gir også til kjenne sin karakteristikk av befolkningen, og av den får vi vite at to skreddere og en murer regnes til «husmenn, strandsittere og løsgjengere». De er lik «den fattige almue der mestendels maa gaa om sit Brød at betle». I en telling fra 1666 av «alt Mankiøn over 12 aar udi Moss Anneks samt Jeløy», var det 250 personer. I listene møter vi navn som Jens skredder og Hans murmester. Det er som å være tilbake i Holbergs «Jeppe på Bjerget» med «Jakob skomaker».

Før 1814 var det bare en ganske liten del av innbyggerne i Moss som var egentlige «borgere». Borgerne var hovedsakelig handelsmenn, håndverkere og skippere. Det var borgerne som betalte skatt og «bar byens tyngde», som det het, og det var bare disse som hadde stemmerett. Utenfor borgerskapet sto alle håndverkssvenner og læregutter, tjenere og løsarbeidere. Moss fikk etter hvert en stadig mer selvstendig stilling og i 1720 ble det opprettet byfogdembete i Moss, som dermed sies å ha blitt en selvstendig kjøpstad. Men først ved kongelig reskript av 23. mars 1775 skjedde en fullstendig atskillelse fra Fredrikstad ved at Moss fikk sin egen magistrat i generalauditør Tøger Christian Fleischer. I 1790 skiltes byen kirkelig ut fra Rygge, idet den ble eget prestegjeld.

Historien forteller lite om arbeiderkamper før på 1800-tallet. Det vi ser er mest bondeoppstander. Men Marcus Thrane var i Moss flere ganger mens han holdt på å bygge opp arbeiderforeninger. Han var til stede på et møte 24. mars 1849, hvor det ble dannet en forening. En drivende kraft i Moss var byggmester Hans Møller. Han var foreningens formann og han deltok i «Lilletinget» i 1850 og arbeiderforeningenes landsmøte i 1851. Det viste seg under de senere rettsforfølgelser at myndighetene hadde god greie på det de enkelte representanter hadde sagt på disse møtene. De som hadde sagt noe som kunne oppfattes som revolusjonært, ble dømt. Det ble påstått at Møller hadde sagt at Stortinget burde oppløses. Selv hevdet han at han hadde sagt at Stortinget burde opplyses. For sikkerhets skyld ble han likevel dømt til seks måneders straffarbeid. Dette ble anket til Høyesterett, og han ble 25. juni 1855 dømt til 30 dagers vann og brød.

Den gamle laugsordningen viste stor omsorg for medlemmene både ved sykdom, død og alderdom. Denne ånden rådde også i foreningen de første årene. I 1879 ble det etablert en ny legeordning innen Moss Haandværkerforenings Sygekasse. Mot å betale en månedlig kontingent på kr 1,00 hadde man krav på fri lege til seg selv, kone og barn. «Tjenestesvende og læredrenge» samt foreldre, hvis de hørte til husholdningen. Unntak gjaldt for dem «der har paadraget sig Sykdom ved uordentlig Levned eller Slagsmaal».

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Strandsitteren, magasinet til Moss Historielag.