Tabellen forteller om norsk identitet

- Tabellen over folkemengdens bevegelse skaper vår norske identitet. Nå er den i endring, fastslår Espen Søbye.

I går lanserte forfatter og statistiker Espen Søbye boka «Folkemengdens bevegelse 1735 - 1814», i samarbeid med Statistisk sentralbyrå. Hans forrige bok, «En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharfenbergs liv og virke 1869-1965» hadde undertittelen «en arkivstudie», og vakte oppsikt for sin metode med å la kildene tale. Denne gangen har Søbye undertittelen «En tabellstudie», og er en historie om Norges utvikling, i form av en biografi om en tabell.

- Denne tabellen er en neglisjert nasjonalskatt. Ingen andre land har en slik tidsstudie helt tilbake til 1735, understreker Espen Søbye, som selv har arbeidet som statistiker i SSB siden 1985.

Tabellen med oversikt over det norske folk ble publisert for første gang i 1914, til 100-årsjubileet for grunnloven. Nå får den sin historie skrevet til 200-årsjubileet. Samtidig viser tallmaterialet for tabellen viser nye tendenser.

- Tabellen skaper identitet, ved å gi et bilde av hvordan vi er som nasjon: Få personer i et stort land, en befolkning som bor på landsbygda, lav spedbarnsdødelighet, høy levealder. Nå endrer dette seg. Norge er ikke lenger på topp i verden på levealder. Siden 2007 har netto innvandring vært større enn fødselstallene. Tabellen gjør at den nasjonale identiteten endrer seg. Vi er blitt en innvandringsnasjon, sier Søbye.

Uten Fantene

En egen del av boka, «Det fremmede elementet», omhandler hvordan folketellingen har behandlet spørsmål om hvem som hører til det norske folk.

- Folketellingen begynte tidlig å skille ut grupper - fattige, spedalske, døvstumme, blinde. Gjennom dette har befolkingsstatistikken etablert et begrep om en normalbefolkning, og det glir inn i språk og tenkning, sier Søbye.

Ved folketellingen i 1845 ble personer som hadde «lagt ut på fantestien» registrert - 1145 ialt - men ikke regnet med i det offisielle folketallet.

- Dette var veldig ille, det verste som har skjedd i folketellingens historie, mener Søbye. Utelatelsen av tatere pekte fram mot senere overgrep mot løsgjengere og tatere gjennom lovverket, argumenterer Søbye i boka, med eksempler helt fram til 1950-tallet.

- Vi er ikke ferdig med denne tankegangen. Statistikken spiller ikke en tilsvarende stor rolle i dette lenger. Men det er en enorm interesse for innvandringsstatistikk, og hvor folk kommer fra. Det fungerer ikke integrerende, det er utskillende.