Stuntprosjekt

Dans

«Rooms»

Koreografi: Alexander Ekman

Med: Nasjonalballetten, Ballettskolen

Den svenske superkoreografen Alexander Ekman har i løpet av to uker laget en skikkelig stuntproduksjon på hele 2000 kvadratmeter gulvflate. Operaens hovedscene med omkringliggende side- og bakscener er åpnet opp, og publikum får bevege seg fritt i installasjonen/forestillingen som foregår der. Det har blitt skrytt av hvor radikal denne produksjonen er for et ellers tradisjonsbundet operahus. Men jeg får egentlig bare en lei følelse av at den bare er et slags spin off-produkt av Ekmans enorme suksess med sin søkkvåte nytolkning av Svanesjøen, «Swanlake», på Operaen for tre år siden.

I vandreteatrets ånd går vi omkring og ser på 35 ulike, snodige karakterer i ulike rom konstruert av paller og stillaser som rager et par meter over bakken. Altfor lenge går vi bare rundt, jeg finner ikke noe fokus, det skjer ikke noe interessant. Så kommer en stemme på voiceover – fryktelig utydelig – og forteller litt om hver karakter. De er på ymse vis relaterte til hverandre, og alle har sånne snurrige historier som minner om de ulike historiene i filmen om Amélie fra Montmartre. Akkurat det er litt gøy, men det er over like fort som det oppsto, og vi er igjen på hvileløs vandring på jakt etter den beste posisjonen å se noe fra. Jeg finner den aldri.

Tvert imot synes jeg at estetikken går på bekostning av logistikken i denne installasjonsforestillingen, som vi jo kan kalle den. En ting er at jeg bare i øyeblikk finner et godt fokus når alt er spredt over et så stort område, en annen ting er at handlingen i de ulike rommene enten er så langt borte eller så høyt over meg at jeg aldri ser ordentlig hva som skjer. Hvis noe skjer. Når den slunkne aktiviteten, som etter hvert blir mer og mer dans, siden sentreres i rommet eller i salen der publikum normalt sitter, ser jeg nesten bare publikumsrygger, og det gjør jeg siden gjennom store deler av forestillingen. Et publikum i fri flyt er en spennende idé, men her funker den ikke i praksis. Jeg går glipp av noe hele tida. Til og med Mikael Karlssons musikk, som jeg så vidt aner er full av spennende klanger og liv og virkeligheter, får jeg ikke ordentlig med meg fordi jeg aldri får roen i kroppen.

Det mest imponerende med dette prosjektet er at det viser hvilket samstemt, lyttende og følende kompani Nasjonalballetten er – hvordan de klarer å synkronisere både lyder og bevegelser selv om de er spredt over et område på 2000 kvadratmeter. Og så er det noe besnærende å være så tett på disse gudbenådete danserne når de iblant skrider forbi oss i publikum. Wow, tenk at de finnes! tenker jeg da. Men det er jo bare fordi jeg har sett dem briljere så uendelig mange ganger før. For «Rooms» oppleves virkelig ikke som en stor eller banebrytende happening, selv ikke når teatervirkeligheten snus på hodet og det til slutt er danserne som sitter i salen og klapper, plystrer og hoier på oss som står igjen på scenen. Alexander Ekman sier at han alltid vil skape nærvær med sine prosjekter, men her føler jeg bare fravær. Av både en særskilt estetisk opplevelse, et idémessig innhold og av den kollektive, fokuserte greia det er å oppleve scenekunst sammen med noen.

Jeg grøsser dessuten på ryggen av at publikum utstyres med bærenett med en stor «Rooms»-logo idet vi entrer scenerommet. Kanskje er det av praktiske årsaker, men for en fryktelig PR-gimmick det er også. Operaen og Nasjonalballetten trenger all god PR de kan få, men å gjøre publikum til vandrende reklameskilt når vi går ut – og det for en så tynn produksjon som dette her – det burde de holdt seg for gode for. Det er virkelig ikke å ta sitt publikum på alvor.