Skriver om gravid «apekvinne»

– «Havende» er et gammelt ord som betyr «gravid», sier Gunstein Bakke til Dagsavisen.

Det er dessuten navnet på romanen hans, som er en av fire nominerte til den prestisjetunge Kritikerprisen, der juryen består av medlemmene i Norsk Kritikerlag, det vil si landets bokanmeldere. Prisen deles ut i morgen. Nominerte i klassen for voksenbok er dessuten Vigdis Hjorth, Tone Hødnebø og Jan Chr. Moe-Repstad.

– Et veldig fint selskap å være i. Det betyr veldig mye for meg å bli nominert. Både god kritikk og prisnominasjon bidrar til synlighet. Det som har vært fint med anmeldelsene, er dessuten at ulike lesere har vektlagt ulike ting. Jeg vil heller at det skjer enn at de liksom klarer å dekode en slags ideell lesning. Og så er blir jeg glad når de skriver om at de ble personlig berørt, sier Bakke, som også var nominert til P2-lytternes romanpris.

«Apekvinnen»

«Havende» utspiller seg i Moskva i 1860, i Groruddalen i 1979, og i Sinaloa i Mexico i 2013. Den røde tråden er Julia Pastrana, «apekvinnen». Hun ble født i 1834 i Sinaloa, med en lidelse som medfører forstørret kjeveparti og sterk behåring. Derfor ble hun vist fram på sirkus verden over, blant annet i Moskva, der hun var de siste månedene av sitt liv. Da hun døde i barsel, fikk hennes ektemann og «manager» stoppet ut hennes og det døde spedbarnets kropper, og fortsatte frikshow-turneen med dem. De ble senere kjøpt av et norsk tivoli, og vist fram her.

– Linken til Norge er fascinerende. Jeg leste at det var innbrudd på lageret der hun sto på 1970-tallet. Noen måneder var det ingen som visste hvor Julia Pastrana var. Det gir meg en åpning for å dikte litt, sier Bakke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Graviditet

I «Havende» dukker Julia Pastranas utstoppede kropp opp på dynga i Groruddalen, der den blir funnet av en ensom original, Finn, som bor i et skur og livnærer seg av det han kan finne. Han tar kroppen hjem, og lar Julia være «tilhører» til hans filosofiske tanker om livet og døden.

– Finn har rotet seg litt bort. Havarert. Nå jobber han mentalt for å finne mening og verdighet i livet. Han klarer det, et stykke på vei. Særlig når han får Julia som sparringpartner, sier Bakke.

På romanens tredje tidsplan, nåtida, møter vi en kvinne som er blitt gravid etter en overfallsvoldtekt, og som nå er med i følget som skal føre Pastranas kropp hjem til Mexico for begravelse der.

– Jeg ble obs på Julia Pastranas historie for rundt tjue år siden, og ble selvsagt fascinert. Så hadde jeg den i mente i mange år, men manglet innfallsvinkel helt til jeg kom på at hennes historie også kunne kobles med graviditet.

Ikke selvopplevd

At Gunstein Bakke selv er mann som åpenbart aldri har gått gravid, gjør det bare bedre å skrive en bok som handler mye om graviditet, syns han. Alt dette er ispedd kapitler som beskriver rare graviddrømmer, hvor «den havende» gir liv til alt annet enn sunne menneskebabyer.

– Min forrige roman, «Maud og Aud», handlet om biler og trafikk. Jeg kan knapt fram og bak på en bil. Det blir best om jeg skriver om ting jeg ikke kan noe om. Det oppstår en type paradoksal, lystbetont energi da. Skal man skrive om ting man har erfaring med, føler man et slags ansvar for å gi et ferdig og bundet uttrykk for de erfaringene. Man tenker at det må bli «korrekt». Skriver man om noe man ikke har opplevd selv, står man friere, sier Bakke.

Farlig svangerskap

For eksempel til å utforske den eksistensielle dimensjonen ved graviditet.

– Særlig tidligere var det livsfarlig å være gravid. Den dimensjonen opptok meg. Dessuten syns jeg det er interessant med alle de tradisjonelle forestillingene knyttet til graviditet. Mange kulturer kobler mellom det den gravide ser, og hvordan barnet blir. Om hun ser en rødhåret person, blir barnet rødhåret. Sånne ting. Mytene viser fryktene og fordommene i kulturen. Det er fascinerende, sier Bakke.

«Poetisk»

«Havende drives ikke frem av handling, men av språk», skriver Kritikerprisens jury, som roser den for «sanselige skildringer, nyskapte ord og overraskende metaforer».

– Jeg blir glad når folk skriver at romanene mine er poetiske. Jeg forstår jo at det er ros. Samtidig som jeg merker meg at med en gang det er noe bra i prosa, så kaller man det «poetisk», mens «prosaisk» aldri er noe bra, sier forfatteren, med et ironisk smil.

– Jeg er ikke så interessert i å skrive plotdrevet. Syns det eksistensielle trykket er det interessante. Forsøkene på å skape mening, eller på ikke å bryte sammen under mening. Romanen er en plastisk sjanger, som kan romme så mye. Om jeg skulle ønske meg noe for romanen, så ville det være at den tok i bruk alle mulighetene sine – han demonstrerer med å holde armene utstrakt og hendene langt fra hverandre – mens den i dag stort sett nøyer seg med å holde på sånn – han lager en smal glipe med hendene.

– Jeg skulle ønske det var større vilje til å jobbe med romanformen.