Annonse
Hedda Gabler er på randen, overspent og uttørket av kjedsomhet – like fascinerende som hun alltid har vært og denne gangen i Marit Moum Aunes regi.

På randen av ny suksess

Marit Moum Aune og Nasjonalballetten tar danseteater til et nytt nivå med Hedda Gabler.

Annonse
Kultur

 

5

BALLETT

«Hedda Gabler»

Av Henrik Ibsen

Bearbeidet av Marit Moum Aune

Regi/koreografi: Marit Moum Aune

Musikk: Nils Petter Molvær

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Ingrid Nylander

Med: Grete Sofie Borud Nybakken, Silas Henriksen, Eugenie Skilnand, Samantha Lynch, Klara Mårtensson, Philip Currell, Shane Urton, Kristian Alm, dansere fra Nasjonalballetten

Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen

Marit Moum Aunes Gjengangere-versjon Ghosts var en oppsetning som virkelig ga Nasjonalballetten vinger og har vært med på å bygge opp omtalen rundt dansekompaniet som ett av de ledende i verden. Selv var jeg bare passe begeistret for Ghosts. Så at de skulle gjøre Hedda Gabler også? Litt skeptisk til det. Men det hadde jeg jo ingen grunn til. For dette danseteater i toppklasse.

Det mest oppsiktsvekkende ved denne forestillingen er hvordan samtlige dansere greier å formidle så komplekse og sammensatte følelser og relasjoner som de gjør gjennom et tilsynelatende kjent danseformspråk. Hedda Gabler selv er jo en karakter som verken forskere eller scenekunstnere greier å få riktig hull på, og hun er fortsatt fascinerende, 127 år etter sin litterære fødsel. Men alt det fascinerende ved karakteren er å finne i Grete Sofie Borud Nybakkens tolkning av henne. Hun er så overspent, så på randen, så sint, så uttørket av kjedsomhet i borgerskapets plysjbelagte virkelighet at hun virkelig ikke har noen annen mulighet enn å prøve å få makt over situasjonen.

Hedda Gabler er i dyp krise, en krise hun ikke klarer å løse, og hun har min dypeste medfølelse i denne forestillingen. Samtidig er Nybakken den skumleste og til tider kaldeste Heddaen jeg har sett på lenge, og samspillet mellom henne og de øvrige ledende karakterene er sitrende tett, organisk og ikke minst ufattelig vakkert å se på. At Heddas selvmord i denne oppsetningen iscenesettes slik at hun enten blir drept av scenografien og de andre karakterene eller må gjøre det selv, synes jeg for øvrig er meget godt tenkt. For Hedda Gabler er et menneske presset til sin aller ytterste grense. Ikke bare av seg selv og sitt eget spill, men av samfunnet rundt. Derfor skal man kanskje være glad hvis man ikke forstår henne. For helt ut dit hvor hun er, ønsker ingen å komme.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men denne forestillingen er jo en helhet, og vi kommer ikke unna Nils Petter Molværs musikk, som er nervøs og full av spenninger, men samtidig god for øret. Ingrid Nylander bidrar med sine som vanlig smakfulle kostymer, og det er interessant å betrakte hvordan flere av de kvinnelige gestaltene rent visuelt minner om kvinnene i Munchs bildekunst. Kanskje ikke tilfeldig? Handlingen i Hedda Gabler har jo noe av sin kjerne i 1880- og 90-årenes sedelighetsdebatt, og dramaet knytter an til Kristiania-bohemens kamp for den frie kjærligheten. Noe av konfliktmaterialet i Hedda er hennes ambivalens til intime forhold med menn, noe som er både tydelig og nydelig aksentuert i Nasjonalballettens Hedda, først i forhold til Silas Henriksens Eilert Løvborg, og deretter med Philip Currells Tesman og Shane Urtons assessor Brack.

Marit Moum Aune og kompaniet har klippet, limt og tilpasset dramaet for en danseforestilling, og visse scener er også lagt til som vekker mer undring enn klarhet. Tante Julle (Samantha Lynch) og et begravelsesfølge tar mye plass – litt usikker på hvilket tolkningsrom dette åpner for – og Tante Julle er i denne forestillingen blitt en karakter som aller mest vekker assosiasjoner til Rottejomfruen. Det er litt snodig. Skulle det være sånn?

Da Henrik Ibsen vel var ferdig med sitt drama uttalte han at «for resten var det jo godt at det fik en ende. Det uophørlige samliv med disse digtede mennesker begyndte nemlig at gøre mig ikke så lidet nervøs.» Men i 2017 kan man fortsatt kjenne seg litt nervøs i møte med Hedda Gabler og det ulykksalige dramaet hun setter i stand på Operaens hovedscene.

Annonse