Nye norske museer i verdenstoppen

Smått og dedikert, stort og spektakulært: Forskjellene er store mellom ytterpunktene i fremtidens museumsbygg. Men felles for de 17 bygningene som presenteres i utstillingen «New Museums – Intentions, Expectations, Challenges» er holdninger som avviker fra de museene vi kjenner fra nær og mer fjern historie. Utstillingen i Genève viser at fremtidens museer bygges med en ny bevissthet om samspillet med omgivelsene, med en annerledes måte å forholde seg til publikum, og – ikke minst – med en ny holdning til bærekraft og museets samfunnsrolle.

Ideen om hva et museum skal være og museenes betydning for samfunnet har skiftet gjennom tidene. Museenes død ble foreskrevet i etterkant av det vestlige ungdomsopprøret for 50 år siden, da museer ble betraktet som tilbakeskuende templer for antikvert kunnskap. Men allerede et lite tiår etter, i 1977, forandret mye seg. Da åpner Centre Pompidou i Paris, og det ultramoderne designet og museets aktive samtidsprofil ga museene en ny samfunnsrolle. I løpet av noen tiår vokste ideen om det ikoniske museumsbygget seg sterk. Gjennom 1980- og 90-tallet ble museet ett av de fremste instrumentene for byutvikling. En by som Bilbao hadde fortsatt vært en ukjent provinsby i Spania hadde det ikke vært for byens futuristiske Guggenheim-museum. Og i etablerte storbyer har museene bidratt til å skape et image av publikumsvennlig attraktivitet og nyskaping.

Museumsbygget er blitt alle arkitekters våte drøm. Det er innenfor denne sjangeren at mye av den arkitektoniske nyskapingen har skjedd. I FN-byen Genève har Musées d’Art et d’Histoire de Genève (MAH) interessert seg for fenomenet lenge. Museet holder til i et historisk bygg fra slutten av 1800-tallet, som er den første perioden som fortjener betegnelsen «museumsboom». Men selv om byggets arkitektur ser antikvert ut, viser utstillingen at museumsbygget klarer oppgaven. Utstillingen er den tredje i rekken de har produsert sammen med Art Centre Basel. Tidligere har de, i likhet med vårt eget arkitekturmuseum, sett på utviklingen i nær fortid. Denne gangen vender de blikket framover og presenterer 17 museumsbygg som enten er under bygging eller bare foreligger som prosjekter.

I den siste kategorien finner vi «Kurdistan Museum» i Erbil i Irak, som er planlagt åpnet i 2020. Som de fleste vet er kurderne spredd over fire land, og bygging av et nasjonalmuseum for folkegruppen fremstår mer som en utopi og en drøm enn som en realistisk mulighet. Bygget er tegnet av Libeskind Studio, arkitekten bak de jødiske museene i Berlin og København. Han har svart på oppgaven med å tegne et museum for en nasjon som ikke eksisterer ved å forme en symbolsk ladet arkitektur. Bygget skal ligge like under klippen med Erbils kjente borg, og museet er ment å sees ovenfra.

Symbolikken er klar: Hver av museets fire fløyer representerer de fire landene som (etter kurdernes mening) okkuperer deres territorium. Det hører med til historien at Daniel Libeskind har laget designet uten honorar, og at byggingen av museet er en lang kamp om økonomi og tillatelser. Derfor er arkitektkontoret involvert i et langvarig engasjement for å skaffe finansiering og påvirke myndighetene til å tillate byggingen.

Museumsboomen i Asia har allerede noen år på baken. Kina topper «nasjonskampen» i utstillingen med fire museumsprosjekter. Afrika er inkludert i museumsrekken for første gang. To museer markerer ytterpunktene i de tendensene utstillingen peker på: I den ene enden finner vi Naga Museum, et lite, dedikert museum langt utenfor allfarvei i Sudan. David Chipperfield Architects har tegnet en enkel struktur for å verne en arkeologisk utgraving mot vær og vind. I den andre enden av skalaen finner vi et stort, prangende og sentralt plassert museum for en privat kunstsamling, Zeitz Museum of Contemporary Art Africa i Cape Town, tegnet av Heatherwick Studio.

Museer av den siste typen popper opp som paddehatter i Kina, men i Afrika er dette fortsatt et sjeldent syn. Zeitz Museum kan sammenlignes med Astrup Fearnley-museet i Oslo, men atskiller seg fra sistnevnte når det kommer til arkitekturen. Der representerer det en viktig tendens i samtidsarkitekturen, nemlig omgjøringen av eksisterende bygninger til nye formål. I Cape Town blir museet bygget i en gammel silo, akkurat som nybygget for Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand.

Internasjonalt sett er Oslo en liten by. Derfor er det imponerende at to av byens museer er inkludert i MAHs utstilling. Både Munchmuseet og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design trekkes fram for bærekraft og samhandlingen med den urbane strukturen. Det påpekes at Munchmuseet med sine rulletrapper bak glassfasaden har sine likheter med Pompidou-senteret, mens Nasjonalmuseet trekkes fram fordi bygget forholder seg til sine naboer samtidig som det har sin egen profil. Begge trekkes fram for sin åpenhet mot byggenes nære omgivelser. Det hører med til historien at MAH har problemer med å plassere museene i Oslos geografi, men det er småtterier i den store sammenhengen.

Den viktigste tendensen er imidlertid ikke å finne i arkitekturen. I løpet av det siste tiåret har digital kommunikasjon blitt en absolutt nødvendighet. Det er skjedd en enorm utvikling av museenes digitale grensesnitt, der kommunikasjonen med publikum både i utstillingene og på nettet bruker nye virkemidler. Dette sammenfaller med et paradigmeskifte i museumskulturen etter finanskrisen i 2008: MAH påpeker at ikonisk arkitektur av Bilbao-typen, megamuseer og satellittavdelinger av de mest berømte museene er blitt erstattet med en viss ydmykhet og en konsentrasjon om museenes kjerneoppgaver. Utviklingen innenfor digital presentasjon er kommet så langt at enkelte hevder at museene kan nøye seg med nettet, og at behovet for museumsbygningen er i ferd med å forsvinne.

Det er gal konklusjon, hevdes det i utstillingens gode katalog. Nettopp i en tid der alt er tilgjengelig digitalt er museumsopplevelsen av stor betydning. Den nære opplevelsen kan ikke erstattes av en digital skjerm. Derfor er også kravene som stilles til et museum i dag enorme: De skal være både publikumsmagneter og steder for dyptpløyende studier og konservering av kulturskatter; de skal ta pulsen på den sosiale og kulturelle utviklingen; og de skal bidra til den økonomiske utviklingen som en vitaliserende del av den urbane strukturen. Forventningen er også at museet skal være et ikonisk landemerke, samtidig som kravet om egenfinansiering vokser seg stadig større.

I en tid med fallende tillit til tradisjonelle medier viser en undersøkelse i Storbritannia fra 2013 at museene inntar rollen som «vokteren av faktabasert informasjon». Selv om publikums forventninger er relativt konservative, er tilliten til museene på stigende kurs. Det denne utstillingen hevder er at museumsbygget vil bli stadig viktigere, ikke på grunn av arkitekturens ikoniske utseende, men som en følge av en intelligent og kontinuerlig utvikling av museets strategier for å knytte seg til og gjøre seg viktig i (lokal-) samfunnet. I en slik sammenheng er digital kommunikasjon viktig, men først og fremst vil bygningen ha en sentral rolle fordi det er i møtet mellom menneske og arkitektur at disse båndene mellom individ, museum og samfunn finner sin arena. Så får vi se hvordan Munchmuseet og Nasjonalmuseet svarer på disse utfordringene når de åpner om noen år?