5
DRAMA
«Room»
Regi: Lenny Abrahamson
Canada/Irland, 2015
Beste regi, manus og film – samt beste kvinnelige hovedrolle for indie-yndlingen Brie Larson er nominasjonene filmen har fått. Dette gripende, rørende dramaet har alle kjennemerkene til en «true crime»-thriller, men utgangspunktet kan høres ut som et fantasifull fabel. Femåringen Jack (Jacob Tremblay) bor i en magisk verden kalt Rom sammen med sin mor Ma (Brie Larson). Hele deres verden er begrenset til fire vegger og et gulv på toppen fem kvadratmeter. De har en seng, et bord, et klesskap, en vask, badekar, to stoler og en gammel TV. Det er alt som finnes i Rom. I taket har de et lite vindu som viser universet som omgir dem, og på TV ser de bilder av ting som ikke eksisterer, som trær, dyr og andre mennesker. Fra tid til annen får Jack og Ma besøk av en truende skikkelse kalt Old Nick (Sean Bridgers), som hver søndag bringer dem gaver han har funnet rundt i universet – som såpe, vitaminer, mat og klær. Jack har aldri vært utenfor Rom, fordi ingenting eksisterer utenfor Rom. Og fordi Jack ikke aner noe om verden, vet han heller ikke at han et barn skapt av voldtekt, eller at moren i et tidligere liv var Joy. En bekymringsløs tenåring, som i en alder av sytten ble bortført av en psykopatisk voldtektsforbryter og låst inne i et lydisolert vedskjul med kodelås.
Sju år senere har hun normalisert overgrepene som en rutinemessig del av hverdagen, og holder fasaden oppe for å skjerme sønnen. Jack må gjemme seg i klesskapet hver gang gamle Nick kommer på besøk for å voldta Joy, og mer enn noe annet i verden frykter hun at Nick skal få en interesse for sønnen. I likhet med de fleste foreldre har Joy har skapt en trygg fantasiverden for Jack, men nå er hun nødt til å presse ham ut i en vond virkelighet. Noe særlig mer bør neppe avsløres, fristende som det måtte være. Historien er fiktiv, men situasjonen føles desto mer ubehagelig fordi vi vet at lignende ting har skjedd gjentatte ganger. Menneskelige monstre som Josef Fritzel, Ariel Castro og Michael J. Devlin begikk lignende forbrytelser, ofre som Natascha Kampusch, Steven Stayner og Colleen Stan ble utsatt for de samme lidelsene som Joy. Det er i seg selv bemerkelsesverdig at «Room» klarer å forvandle et så grimt utgangspunkt til en varm, optimistisk historie om båndet mellom en mor og hennes sønn. Med tanke på at mesteparten av historien utspiller seg i et lite skjul er det nærmest mirakuløst at «Room» ikke føles mer klaustrofobisk. Regissør Lenny Abrahamson tar i bruk noen snedige kameratriks for å få dette rommet til å føles som en hel verden, og fordi alt skildres fra synsvinkelen til Jack merker vi først ikke hvor liten denne verdenen er. Der det er hjerterom er det husrom, antar jeg.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Abrahamson unngår sentimentalisme, og skildrer alt med behersket empati. Det er lett å forestille seg en tabloidisert krimthriller med akkurat samme utgangspunkt, men «Room» er drevet av psykologisk innsikt og er usedvanlig sensitivt regissert. Dessuten virkelig velskrevet av Emma Donoghue, som har basert manuset på sin bestselgende roman. Filmen ville allikevel ikke ha fungert i det hele tatt uten hovedrolleinnehaverne Brie Larson og Jacob Tremblay. Larson gjør en så sterk prestasjon som noen kunne ha gjort i denne krevende rollen, og har angrepet den med metodeskuespiller-dedikasjon. Hun isolerte seg angivelig en måned før opptakene startet, vasket ikke fjeset under innspillingen og intervjuet ofre for seksuelle overgrep. Hennes skildring av posttraumatisk stress føles ubehagelig ekte, og hennes samspill med filmsønnen Jacob Tremblay er tilsvarende overbevisende. Det kompliserte båndet mellom mor og sønn driver hele filmen fram til en konklusjon som føles oppriktig rørende og optimistisk uten å bli manipulativ. Dette er en gripende filmopplevelse som kan nappe i hjerteroten til noen hver av oss. Følelsesmessig utmattende, men blir du ikke berørt av dette har neppe noen sjel.
Også anmeldt nå: «Sauls sønn»