6
DRAMA
«Sauls sønn»
Regi: Laszlo Nemes
Ungarn, 2015
Lett å gå ut fra at den ungarske prisvinneren er en «viktig film» man burde se av ren pliktfølelse, men er mest trolig til å hoppe over med et snev av dårlig samvittighet. Nok et Oscar-nominert Holocaust-drama som minner oss på at vi aldri må glemme, mens den ruller opp scener vi har sett så mange ganger før. «Sauls sønn» er imidlertid noe helt annet, og noe mye mer. Nærmest en Holocaust-simulator, som gir oss et dypt ubehagelig innblikk i hvordan dette ufattelige folkemordet ble utført på industriell skala. Jeg vil ikke for et sekund påstå at dette er en lettfordøyelig film, men «Sauls sønn» har en forrykende framdrift, og en iskald intensitet som holder oss i konstant helspenn hele veien. Dette rystende dramaet utspiller seg under et halvannet døgn i Auschwitz mot krigens slutt, filmet i lange, håndholdte tagninger med snevert fokus og klaustrofobisk firkant-bilderamme. Regissør Laszlo Rajk holder hovedpersonen i konstant bevegelse gjennom et inferno av ufattelige lidelser, som ofte bare kan skimtes i periferien. Den ukonvensjonelle innfallsvinkelen er en betydelig del av årsaken til at «Sauls sønn» er så effektiv, vi blir plassert midt i et uoversiktlig mareritt skildret med nådeløs presisjon.
Ungarske Saul Ausländer (poeten Geza Röhrig) tilhører Sonderkommando-gruppen i Auschwitz, konsentrasjonsleirfanger som er tvunget til å jobbe i nazistenes folkemordfabrikker i bytte mot enkelte privilegier og håpet om å få leve noen måneder ekstra. Mens Nazi-Tyskland er i ferd med å tape krigen trapper de opp folkemordene. I løpet av noen uker i 1944 blir nærmere en halv million ungarske jøder myrdet i dette slakteriet, de fleste barn, kvinner og eldre. Etter å ha skyflet nakne fanger inn i gasskammeret med løfter om suppe og jobb består Sauls jobb i å sjekke klærne for verdisaker, skure gulvene og stable kadavre. Det er under dette arbeidet han oppdager en ung gutt i haugen av lik, som mot alle odds har overlevd gasskammeret. Et lite mirakel oppe i all den ufattelige ondskapen, som bare får leve noen ekstra minutter før han blir kvalt av en nazilege. Saul blir besatt av tanken på å gi gutten en begravelse, overbevist om at dette er hans sønn. Vi får ingen klarhet i om Saul lider av vrangforestillinger, eller hvorvidt han virkelig har funnet sin egen sønn, men Sauls eneste mål i livet blir uansett klart. Han er nødt til å finne en rabbi som kan gi den døde guttungen en Kaddisj-bønn, og deretter en verdig begravelse. Han kjemper en håpløs kamp for å oppnå dette målet, konspirerer med den ungarske legen som skal obdusere liket, sniker seg inn i en annen del av leieren i håp om å finne en rabbi og blir involvert i et fangeopprør. Som Sonderkommando har Saul en forventet levetid på rundt fire måneder før han blir henrettet selv, og tida er i ferd med å renne ut. Dette er hans siste sjanse til å lindre sin egen sjel, og gjøre noe godt etter sin passive medvirkning i all ondskapen.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Fram til filmens siste minutter opplever vi alt fra synsvinkelen til Saul, mens han dyttes og dras i alle retninger, ordre skrikes ustanselig av rasende stemmer, og livredde mennesker blir slaktet som kveg rundt ham. Saul har lært seg hvordan han manøvrerer seg i leierens harakiri uten å provosere unødig oppmerksomhet fra nazisoldatene. Så fort det blir bråk løfter han hendene i været, så fort soldatene ser i hans retning senker Saul blikket. Han har for lengst lært seg å ikke vise et snev av følelser uansett hva som skjer rundt ham, og blokkere ut alt. Han er allerede død, bare holdt kunstig i live som et tannhjul i et monstrøst maskineri. Alle detaljer i filmen er bygget på flere års research og personlige vitnemål fra overlevende, mens manuset ble utarbeidet i samarbeid med krigshistorikere. Nobelprisvinnerne Elie Wiesel og Imre Kertész har hyllet filmens ubarmhjertige realisme, det samme har den siste overlevende Sonderkommando, greske Dario Gabbai. Dette er et mektig imponerende stykke arbeid, som bare blir desto mer imponerende hvis man vet at dette er regissørens første langfilm. Laszlo Nemes tok i bruk den samme teknikken i sin kortfilm «Türelem» (2007), som kan ses i sin helhet på YouTube, og fungerer som et parallelt sidespor til handlingen i «Sauls sønn». Filmen gir oss et krystallklart innblikk i hvordan et industrielt folkemord utføres i praksis, og hvordan den byråkratiske maktstrukturen i dødsleiren ble styrt med sosiopatisk presisjon. Jeg kan ikke huske å ha sett en så sterk, oppriktig rystende og realistisk krigsskildring siden den russiske styrkeprøven «Gå og se» (1985), og har aldri i hele mitt liv sett en Holocaust-film med en sånn nerve og intensitet!