Annonse
Reisverket vakler rundt The Flash (Ezra Miller), Batman (Ben Affleck) og Wonder Woman (Gal Gadot) i «Justice League».

«Justice League»: Superhelter i krisemodus

«Justice League» er så blottet for særpreg og formål at den knapt fungerer som noe annet enn en trailer for de framtidige superheltfilmene filmselskapet Warner håper å lage.

Annonse
Filmer

 

3

ACTION

«Justice League»

Regi: Zack Snyder

USA, 2017
 

De mørke skyene har klarnet over DCs mollstemte superhelt-univers, men den nyvunne optimismen har dessverre ikke skapt en bedre film. «Justice League» har den tvilsomme æren av å være en av verdenshistoriens dyreste filmproduksjoner, til stor del takket være alt trøbbelet bak kulissene. Under etterarbeidet i våres forlot regissør Zack Snyder prosjektet på grunn av en trist familietragedie, og Joss Whedon tok over arbeidsoppgavene hans. Whedon har bred erfaring fra Marvels to første «Avengers»-filmer, og hadde allerede blitt leid inn for å skrive noen nye scener til «Justice League». Han gikk tilbake til tegnebordet i sommer, sparket komponisten Junkie XL (som ble byttet ut med veteranen Danny Elfman) og startet en omfattende runde med omfilminger som angivelig varte i over to måneder. I normale fall nesten tilstrekkelig tid til å spile inn en helt ny film. Hovedoppgaven til Whedon ser allikevel først og fremst ut til å ha bestått av brannslukningsarbeid: og skape nye scener som lenker sammen det lille som gjenstår av historien. Det som opprinnelig skulle være første halvparten av et todelt spetakkel i stil med Marvels kommende «Infinity War» har nå isteden blitt en selvstendig film. Warner Bros har gått offentlig ut og forsikret (eventuelt advart) publikum om at Zack Snyders opprinnelige visjon for «Justice League» er opprettholdt, men filmen bærer sannelig preg av mye panikkfikling.

Dette er fremdeles en fortsettelse av fjorårets «Batman v Superman: Dawn of Justice», så varsku for spoilers hvis du ikke har sett den. Så ja, Superman og Clark Kent (Henry Cavill) er begge offisielt døde, og verden har sklidd ut i retningsløst kaos. Religiøse fanatikere iscenesetter terroraksjoner, rasistiske snauskaller trakasserer livredde immigranter, raseriet råder og folket har mistet håpet. Alle potensielle likhetstrekk med Trump-ærens USA er sikkert bare tilfeldigheter. Den galaktiske psykopatguden Steppenwolf (stemmelagt av Ciaran Hinds) benytter sjansen til å dra ned på jorden for å finne tre mektige McGuffin-dingser kalt «Mother Boxes», som sammen skal gjenskape kloden til hans demoniske herredømme. I mellomtiden rekrutterer Bruce «Batman» Wayne (Ben Affleck) og Diana «Wonder Woman» Prince (Gal Gadot) en kampgruppe med nye superhelter for å bekjempe ham, som inkluderer den lynraske ynglingen Barry «The Flash» Allen (Ezra Miller), Victor «Cyborg» Stone (Ray Fisher), og den akvatiske rabagasten Arthur «Aquaman» Curry (Jason Momoa). Burde ikke komme som en bombe at Superman etter hvert gjenoppstår, og han er det verste offeret for Joss Whedons nyfilmede scener. Etter de opprinnelige opptakene hadde Henry Cavill grodd en frodig pornobart til sin rolle i «Mission: Impossible 6» (som nylig ble filmet på Preikestolen), og den kunne ikke barberes bort uten å risikere søksmål for kontraktsbrudd. Fjesveksten hans måtte dermed fjernes digitalt i ettertid, noe som gjør det lett å skille nye scener fra de gamle. Alle øyeblikkene der Superman/Clark Kent har forunderlig stiv overleppe og dataanimert ansiktsmimikk ble åpenbart filmet senere av Whedon.

Resultatet er, som vi fryktet, litt av en smørje, og bærer preg av den samme febrilske studioinnblandingen som «Suicide Squad». Det hjelper heller ikke at «Justice League» er utstyrt med en av de svakeste superskurkene vi noensinne har sett i en moderne tegneseriefilm av dette formatet. Steppenwolf en dataanimert pantomimeslemming som aldri blir en tilstrekkelig truende trussel til å legitimere all denne oppbyggingen. Vi får aldri følelsen av at innsatsen er særlig stor, eller at heltene står i fare for å overvinne Steppenwolf uten å risikere noe særlig mer enn et par skrubbsår. Trolig nok en konsekvens av at historien ble restrukturert på klippebordet, og at Whedon har fått ordre om å skrubbe bort alle scener som opprinnelig pekte videre til planlagte «Justice League: Part Two», samt superskurken alt egentlig bygget opp til: Darkseid. Alt er klippet helt ned til beinet, og forbausende mange scener som var inkludert i trailerne er fraværende i den ferdige filmen - noe som har resultert i at dette er DC-universets hittil korteste film. Man kan dermed mistenke at en lengre director’s cut med tid og stunder blir sluppet på Blu-ray og UHD, men kinoversjonen av «Justice League» gjenstår dessverre som et studiostyrt kompromiss. Si hva du vil om Zack Snyders nihilistiske sensibiliteter, han var i det minste drevet av en klar visjon og undertegnede er fortsatt fullt villig til å forsvare hans komplette utgave av «Batman v Superman: Dawn of Justice». Det er imidlertid umulig å forsvare «Justice League» i sin nåværende form: en hybridfilm som vakler mellom to regissører og et studio i panikkmodus, og lander et sted i ingenmannsland.

Det filmen til gjengjeld fikser skikkelig bra er å skape en jovial kjemi mellom medlemmene av «Justice League». Joss Whedon har sprøytet inn en velkommen dose med humor og vittige replikker, som hittil har vært fraværende i dette universet. Isolert sett er flere scener effektive, men i den grad «Justice League» fungerer er det mest takket være skuespillerne. Castingen er førsteklasses: Ben Affleck er en mer selvironisk og sardonisk Batman, Gal Gadot fortsatt helt perfekt som Wonder Woman og «Game of Thrones»-barbaren Jason Momoa viser seg å være filmens karismatiske høydepunkt. Han sprader selvsikkert inn i hver eneste scene som en brisen rockestjerne; med en bredbent bravado, rufsete sjarm og smittende entusiasme som filmen sannelig kunne ha trengt mye mer av. Det store lyspunktet oppe i alt dette er at Momoa nylig fullførte opptakene av en «Aquaman»-film i regi av James Wan, som kommer rundt juletider 2018. Noe sier meg at den blir en vinner, så lenge studiosjefene ikke saboterer seg selv i like sterk grad som de ser ut til å ha gjort med «Justice League». Skal dette superhelt-universet ha en fremtid er de nødt til å gi filmskaperne større kreativ frihet. Patty Jenkins’ «Wonder Woman» viste hva som er mulig, så lenge man stoler på regissørene og ikke prøver å gjenta det Marvel-studioet allerede har gjort så mye bedre. Det gjenstår å se om «Justice League» blir et siste feilskjær eller representerer en stø kurs videre i helt feil retning, men uansett hva som skjer videre er dette trolig slutten på reisen for Zack Snyders del.

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

Annonse