Franske forviklinger

3

KOMEDIE

«Gemma Bovery»

Regi: Anne Fontaine

Frankrike, 2014

Nei, dette er ikke en modernisert filmatisering av Gustave Flauberts romanklassiker «Madame Bovary». I alle fall ikke teknisk sett. «Gemma Bovery» er faktisk en tegneseriefilmatisering, basert på den grafiske romanen av britiske Posy Simmonds. Pussig nok den andre på rad med Bond-piken Gemma Arterton i tittelrollen (etter Stephen Frears «Tamara Drewe» fra 2010). Vi er et stykke unna Marvel her, og om ikke annet er «Gemma Bovery» en bra påminnelse om at mangfoldet i tegneserieverdenen strekker seg så mye lengre enn superhelter. Dette er en sivilisert, lettere intellektuell og fryktelig fransk feel good-tragikomedie, av den typen som sikkert vil ha en instinktiv appell for godt voksne gjengangere på «Rendezvous med fransk film»-festivalene. Det var da også på denne festivalen «Gemma Bovery» først ble vist i fjor, der den sikkert ble møtt med selvtilfreds humring, velbehag og diskret vinslurping. Enten det, eller så er bare undertegnede ufyselig fordomsfull mot modne kvinner i flagrende gevanter som liker å beskrive seg selv som «frankofile» i festlige lag.

Den tidligere bokforleggeren Martin Joubert (Fabrice Luchini) har trukket seg tilbake fra stresset i Paris, og startet et nytt liv på landsbygda i Normandie sammen med sin nedlatende kone (Isabelle Candiler) og tenårige sønn (Kacey Mottet Klei). Sekstiåringen Martin har tatt over sin avdøde fars bakeri, men ser fortsatt på verden med en poets øyne, og er glødende opptatt av klassisk litteratur. Så flytter et nygift britisk ektepar inn rett over veien: Charlie (Jason Flemyng) og hans vakre kone Gemma Bovery (Gemma Arterton). Ikke bare deler de nesten navn med ekteparet i Flauberts romanklassiker, paret har dessuten flyttet til det samme området i Rouen. Kommunen der Olav den hellige ble døpt, og engelskmennene brente Jeanne d’Arc på bålet. I Martins øyne minner Gemma mistenkelig om den tragiske hovedpersonen Emma Bovary. Hun er jo bare et par bokstaver unna, og han blir fryktelig betatt. Martin er heller ikke den eneste i landsbyen som faller for den britiske skjønnheten.

Det røffe livet på bygda tærer på ekteskapet til Gemma, og hun avreagerer utroskap. Først med den unge jusstudenten Herve de Bressigny (Niels Schneider), og senere med en gammel flamme fra London. Martin observerer alt dette i skjul med en blanding av sjalusi, seksuell spenning og forferdelse, mens han blir stadig mer overbevist om at Gemma gjentar høydepunkter fra det tragiske, korte livet til Gustave Flauberts romanfigur. Disse fantasiene er åpenbart drevet av Martins usunne fiksering på den britiske skjønnheten, men parallellene mellom fiksjon og virkelighet blir stadig mer åpenbare. Mye fordi vi ser hele historien gjennom Martins subjektive øyne, i et tilbakeblikk mens han leser Gemmas dagbøker, men også fordi Martin selv manipulerer hendelsene, og blander seg inn i privatlivet hennes i skjul mens han lever ut sine litterære (og seksuelle) fantasier. Du er ikke nødt til å ha lest «Madame Bovary» for å ha utbytte av filmen, men det hjelper unektelig å kjenne historien i grove trekk for å sette pris på alle nyansene – og vite at den selvdestruktive madammen ender sitt eget liv med arsenikk. Noe som forklarer hvorfor Martin friker så ettertrykkelig ut hver gang han oppdager at Gemma har rottegift i huset.

De litterære referansene er ikke tilstrekkelig for å drive en såpass tynn historie, men «Gemma Bovery» gir i alle fall den rutinerte karakterskuespilleren Fabrice Luchini en sjanse til å skinne. Hans Martin er en mann full av frustrasjoner, undertrykt begjær og dårlig dømmekraft, som til tross for alle sine svakheter forblir en sympatisk, småmorsom hovedperson. Å beskrive Gemma Arterton som en Bond-babe er egentlig en grov fornærmelse og reduksjon av hennes betydelige talenter, siden denne allsidige skjønnheten har en fortid fra Royal Academy of the Dramatic Arts, og har spilt Shakespeare på scenen i London. Hun har som kjent også jaget hekser i Tommy Wirkolas «Hansel & Gretel: Witch Hunters». «Gemma Bovery» gir allikevel ikke Arterton så mange muligheter til å spille på noe mer enn den vakre utseendet sitt, som en vandrende projeksjon av Martins erotiske fantasier. Men hun får i det minste sjansen til å snakke flytende fransk og delta i sensuell brødbaking. Det er litt skuffende at Gemma Bovery forblir en såpass endimensjonal, klisjefull kvinneskikkelse, særlig med tanke på at både tegneserien og filmen er skapt av smarte kvinner. Men for all del, dette er en høvelig fornøyelig liten dramakomedie, som sikkert vil sjarmere målgruppen i senk. Særlig etter noen glass rødvin.