4
DRAMA
«Youth»
Regi: Paolo Sorrentino
It./Fr./Eng - 2015
Etter suksessen med Oscar-vinneren (De gamle ble yngst) «Den store skjønnheten» (En stor skjønnhet) er den italienske filmskaperen Paolo Sorrentino tilbake med nok en Felliniesque prisvinner om hvordan tidens tann gnager på oss alle, mens lengsel, kreativitet og lidenskap forhåpentlig holder oss i live en stund til. Undertegnede var slett ikke særlig overbevist av Sorrentinos første engelskspråklige film; «This Must Be the Place» (2011), en udisiplinert oppsamling av eksentrisiteter drevet av Sean Penns minst overbevisende skuespillerprestasjon siden han dro en «full retard» i «I am Sam». «Youth» er ikke nevneverdig mer disiplinert, og bærer fortsatt preg av at Sorrentinos italienske lynne ikke helt korresponderer med hans glatte grep på det engelske språket. Sorrentino har som vanlig mange ting på hjertet i «Youth», og sjonglerer en rekke forskjellige figurer, temaer, stemninger, innfall, ideer og betraktninger på en gang. Historien sirkler rundt de gamle bestekompisene Fred Ballinger (Michael Caine) og Mick Boyle (Harvey Keitel), som har gjentatt sin trofaste tradisjon med å tilbringe sommeren sammen på et luksuriøst spahotell i det sveitsiske alpene.
LES OGSÅ: En fest for gamle menn
Fred er en feiret komponist og dirigent, som pensjonerte seg etter at han mistet kona. Nå prøver en representant for hennes majestet dronningen å overtale Ballinger til å dirigere en av sine mest berømte musikkstykker under en fødselsdagskonsert for prins Philip. Fred takker gjentatte ganger høflig men bestemt nei, av «personlige årsaker». Han har selskap av sin datter og personlige assistent Lena (Rachel Weisz), som akkurat har blitt dumpet av sin ektemann til fordel for den vulgære popstjernen Paloma Faith (som spiller en overdrevet utgave av seg selv). Lenas utro ektemann er tilfeldigvis sønnen til Mick Boyle, en aldrende regissør som har dratt med seg en gjeng unge manusforfattere for å «workshoppe» sitt siste filmprosjekt. En gjenforening med Micks store muse, den legendariske divaen Brenda Morel (Jane Fonda). Spahotellet er ellers fylt opp av eksentriske kjendiser, deriblant en berømt operasanger med seriøse vektproblemer, en missedronning som er langt skarpere enn hun gir inntrykk av og en Hollywood-skuespiller (Paul Dano) – som er lettere desillusjonert over at han bare huskes som fjollete robot i en kommersiell sci-fi-film, mens han forbereder sin neste rolle som en berømt, historisk figur.
Paolo Sorrentino er tilbake i Fellini-modus her, og ser særlig ut til å være influert av «8 ½», med den vesentlige forskjellen at hovedpersonene her er kreative genier som nærmer seg slutten av livet. Dette med å bli husket for sitt mest bagatellmessige arbeid ser ut til å være noe Sorrentino er veldig opptatt av, sammen med det faktum at alderdommen ikke legger noen demper på lysten. 76-åringen Harvey Keitel har ikke fått bite i en så saftig rolle som dette siden 1900-tallet, og jafser i seg hver eneste replikk med stor entusiasme. Han ser særlig ut til å fryde seg under sin verbale duell med en nådeløs Jane Fonda. Sorrentino gir alle skuespillerne en mulighet til å skinne, men det er 82-åringen Michael Caines mollstemte underspill som etterlater størst inntrykk. «Youth» er en smule overlesset med ideer, noen av dem temmelig underutviklet. Andre i overkant pretensiøse. Sorrentino biter over alt han kan komme på av store temaer: berømmelse, kreativitet, alderdom, minner, sorg, kjærlighet, begjær, og den evige jakten på lykken. Det er allikevel lett å beundre en film som er et så generøst overflødighetshorn full av ideer, og som tilbyr et så bredt spekter av stemninger, fabuleringer og følelser. Det er en forutsetning at man er på samme bølgelengde som Sorrentino, men klarer du å stille deg inn på rett frekvens er «Youth» en fascinerende, filmatisk feriereise.