2
DRAMA
«Kvinne ukjent»
Regi: Jean-Pierre og Luc Dardenne
Be./Fr. 2016
Etter forholdsvis publikumsvennlige «Gutten med sykkelen» (2011) og «To dager, en natt» (2014) vendte Dardenne-brødrene i fjor tilbake til Cannes-festivalen med «Kvinne, ukjent» – som ble møtt med en blanding av likegyldige skuldertrekk og sure miner. Så Dardenne-brødrene måtte slukøret reise hjem uten sin obligatoriske skamros og/eller Gullpalme. Det taler til det aldrende brødreparets fordel at de åpenbart innså filmens svakheter, og gjorde et krafttak for å rette opp det de kunne. Etter Cannes dro brødrene dro tilbake til klippebordet for å bearbeide «Kvinne, ukjent», som deretter ble klippet om og strammet inn med sju minutter. Muligens en forbedring, men det er fortsatt vanskelig å påstå at filmen fungerer.
Undertegnede er ingen uforbeholden fan av Dardenne-brødrenes distanserte form for sosialrealisme, deres utstuderte naturalisme eller deres knusktørre, kristenhumanetiske moralisering – men selv en skeptiker som meg ble oppriktig imponert av «To dager, en natt». Derfor ekstra skuffende at «Kvinne, ukjent» er så retningsløs, så innsiktsløs og så fordømt dårlig skrevet. Som vanlig befinner vi oss i regissørenes hjemkommune Seraing, fanget opp i triste grånyanser av deres faste filmfotograf Alain Marcoen, mens vi får nok en moralleksjon om forbrytelse, straff og fedres synder.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Den unge, idealistiske legen Jenny Davin (Adele Haenel) står ved en korsvei, mens hun må velge mellom å fortsette som allmennpraktiserende på et lite legekontor for samfunnets vanskeligstilte – eller eventuelt akseptere en velbetalt jobb for et privat legefirma. Jenny ser ut til å ha bestemt seg for å satse på jobbsikkerheten, før hun en kveld ender opp med å gi sin tafatte lærling Julien (Olivier Bonnaud) en velmenende skyllebøtte. Under diskusjonen overser hun at en ukjent person ringer på dørklokken etter stengetid, bare for å demonstrere at hun er sjefen. Et ukarakteristisk utslag av hovmod, som får et tragisk utfall. Dagen etterpå blir Jenny kontaktet av to politimenn, som etterforsker et mistenkelig dødsfall. En ung prostituert kvinne er funnet død ved kaia, og hun ble sist sett mens hun febrilsk prøvde å komme inn på legekontoret. Jenny blir grepet av skyldfølelse, og bebreider seg selv for dødsfallet. Som illegal, afrikansk innvandrer uten ID-papirer risikerer offeret å bli lagt til hvile i en umerket grav, og bare tanken ryster Jenny. Hun begynner å etterforske saken som en kronisk deprimert frøken detektiv; i håp om å spore opp offerets navn. Dardenne-brødrene hevder at dette er deres detektivhistorie, men i så tilfelle burde de definitivt lese flere krim-pockets. Ikke engang Anne Holt hadde tatt til takke med en intrige bygget opp av så mange usannsynlige tilfeldigheter. Jennys metode for å etterforske dødsfallet er å vise et mobilbilde av offeret til klientene på legekontoret, og hver bidige person hun snakker med sitter på sentral informasjon. Snakk om flaks! Både for Jenny, og for oss som fryktet at dette ville bli en av disse frustrerende arthouse-filmene der mysteriet forblir uforløst.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Vi får til slutt svarene, la gå at de er lite tilfredsstillende og ikke særlig troverdige. Dardenne-brødrene runder av «Kvinne, ukjent» med et klimaks som er ukarakteristisk melodramatisk til dem å være, men de ror seg i land med en god klem. Et sjeldent innfall av hjertevarme som lyser opp litt. Hovedrollen var opprinnelig tiltenkt Marion Cotillard, som kunne ha tilført rollen den tilstrekkelige mengden karisma, stjernekraft og personlighet til å drive hele filmen. Hennes erstatter Adele Haenel går imidlertid motsatt vei, og skrur seg så langt ned at hun knapt ser ut til å ha en puls. Det er forbausende at Haenel, som var så full av liv i den franske dramakomedien «De kjempende» (2015), gangen gjør en så flat, apatisk rolleprestasjon at det er lett å mistenke at hennes rollefigur egentlig er tittelens «Kvinne, ukjent». Vi blir i alle fall ikke særlig godt kjent med Jenny i løpet av spilletiden, hinsides de helgenaktige egenskapene Dardenne-brødrene har belastet henne med. Jenny er muligens deres første hovedperson fra middelklassen, men fortsatt en figur på jakt etter nåde og kosmisk tilgivelse. Birollene er fylt opp av kjente fjes fra brødrenes tidligere filmer (Hei sveis, Olivier Gourmet og Jeremie Renier), som et sosialrealistisk repertoarkompani på rutinemessig tomgang. Det er dessuten en belastning at personene i filmen kommuniserer som feilprogrammerte roboter med sosial angst, og hver replikk besvares med lange, kunstige kunstpauser. Ingen forventer at Dardenne-brødrene skal være store komikere, men ved å frata rollefigurene absolutt all sjarm, varme og humoristisk sans blir de samtidig fratatt sin menneskelighet. Jeg tror ikke et sekund på personene Dardenne-brødrene presenterer denne gangen, og tror ikke en døyt på mysteriet de bygger opp. Men jeg tror til gjengjeld at Jean-Pierre og Luc vil komme styrket ut av dette feilskjæret, og at de vender tilbake med noe betydelig mer interessant neste gang.