DRAMA
«To dager, en natt»
Manus & regi: Jean-Pierre og Luc Dardenne
Frankrike/Belgia/Italia - 2014
Dette er første gang de belgiske kjøkkenbenkbrødrene gir hovedrollen til en verdenskjent skuespiller, og Oscar-vinneren Marion Cotillard («Inception», «La Vie en Rose», «The Dark Knight Rises») er som forventet en enorm resurs. Hun gir filmen en følelsesmessig dybde og karisma som ofte har vært fraværende i amatørskuespillerne Dardenne-brødrene vanligvis benytter seg av, uten at det for et sekund går på bekostning av autentisiteten.
Hun gjør egenhendig «To dager, en natt» mye lettere å like enn så mange av Dardenne-brødrenes sosialrealistiske dramaer, selv om stilen og tilnærmingen et identisk. Det betyr at vi fortsatt befinner oss i brødrenes hjemby, den belgiske kommunen Seraing - og at temaet er moralske veivalg, krydret med litt kristen etikk. Selv de av oss som ikke i utgangspunktet føler oss helt hjemme i Dardenne-brødrenes livsanskuelse, vil ha null problemer med å la oss gripe av temaet denne gangen. Utgangspunktet i «To dager, en natt» kunne ha kommet rett fra en Ken Loach-film (for eksempel «Bread and Roses»), og er angivelig inspirert av virkelige hendelser.
På dagsordenen står hverdagsmot, solidaritet, integritet og kraften det kreves for å kjempe for sine rettigheter. I de økonomiske nedgangstidene er du ikke nødt til å være lutfattig for å slite med å overleve. Det holder å miste levebrødet ditt, og så er du fort uten hjem og fotfeste.
Sandra (Marion Cotillard) har det siste året vært sykmeldt fra jobben på grunn av depresjoner. Hun har to snille barn og en staut ektemann (Dardenne-veteranen Fabrizio Rongione) som støtter henne uten forbehold, så nå er Sandra klar for å gå tilbake på jobb. Problemet er at arbeidsplassen ikke vil ha henne tilbake.
Ledelsen har bestemt at de ikke trenger mer enn totalt 16 ansatte for å sette sammen solcellepanel, så framfor å gi Sandra stillingen tilbake foreslår sjefene at de ansatte isteden kan få en bonusutbetaling på 1000 euro. Så kan de jo velge selv; hvorvidt de vil ha Sandra tilbake på jobb, eller bli tusen euro rikere.
En usedvanlig skitten taktikk fra bedriftsledelsen, som toer sine hender og satser på at alle vil gå for bonusen. På den måten slipper de jo å stå til ansvar for å sparke henne ulovlig. Valget går som forventet i pengenes favør, men fordi vaktsjefen Jean-Marc (Dardenne-kjenningen Olivier Gourmet) har påvirket avstemningen får Sandra en ny sjanse. Hvis hun klarer å overtale en majoritet av kollegaene, altså ni stykker, kan hun få beholde jobben.
Uten denne inntekten er sjansene store for at Sandra blir tvunget til å flytte fra hjemmet sitt, og må plassere familien i en soisalbolig. Så der har du det etiske dilemmaet: er du villig to å gi slipp på nærmere ti tusen kroner for å gi en kollega du knapt kjenner en trygg arbeidsplass?
Og kan du med god samvittighet ta imot disse pengene, vel vitende om at det går på bekostning av livet til en bekjent? Sandras naturlige instinkt er å gi opp, gulpe ned beroligende legemidler og sove seg igjennom problemene - men med støtte av ektemannen bestemmer hun seg for å oppsøke kollegaene personlig, en etter en. Hun har helgen på seg til å ta kontakt med dem, og spørre pent om de vil la henne få beholde jobben.
Jeg har vanskelig for å forestille meg at jeg ville ha klart å gjøre det samme i hennes situasjon, og det er en desto større kraftprestasjon med tanke på at Sandra fortsatt er så følelsesmessig skral. Hun bryter lett sammen i gråt, får sporadiske panikkanfall og sliter med angst. Det er et åpent spørsmål om hun egentlig er mentalt rede for å gå tilbake i full jobb, men å bli værende hjemme forsterker bare problemene hennes.
Sandra knasker Xanax som om de er sukkertøy, er konstant på randen til å kaste inn håndkleet i ringen og føler seg skikkelig ydmyket. Allikevel trasker hun trist rundt i byen, oppsøker kollegaene, og forteller dem det samme igjen og igjen. Noen er velvillige, og ser det som «det eneste riktige» å gi henne sin stemme. Andre sliter skikkelig med økonomien, og har ikke råd til å gi slipp på bonusen. Alle er underbetalt og trenger pengene, noen mer enn andre. Enkelte synes det er direkte frekt at Sandra går rundt og tigger på denne måten, og reagerer med raseri og vold. Hun forårsaker bitre krangler, familiekonflikter, slagsmål og noen bryter ut i gråt. Mens tida renner ut klarer Sandra å få stadig flere på sin side, men det store spørsmålet er naturligvis om det et nok.
«To dager, en natt» føles troverdig hele veien, selv om filmen er preget av Dardenne-brødrenes karakteristiske, knusktørre tilnærming. Jeg vil fortsatt påstå at brødrenes form for sosialrealisme er like subjektiv og selektiv som enhver annen fiksjonsfilm. Det er kun virkemidlene som skiller dem; og Dardenne-brødrene tar i bruk den samme framgangsmåten som tidligere. Lange tagninger av hverdagslige sysler, som kan vare i mange minutter uten klipp, alt filmet med en utstudert perfeksjonisme som kan matche Kubrick på sitt mest maniske. Ifølge intervjuer med Marion Cotillard kunne hun spille inn de samme tagningene femti, seksti ganger før brødrene sa seg fornøyde - og rekorden var angivelig en scene som tok 82 tagninger. Så denne typen naturalisme tar sannelig sin søte tid å fange opp. Ved å plassere en så dyktig, nyansert og allsidig karakterskuespiller som Cotillard i sentrum klarer til gjengjeld Dardenne-brødrene å fange opp noe oppriktig gripende. Sandras stillferdige kamp for tilværelsen utvikler seg til å bli en skikkelig intens thriller, og vi blir totalt engasjert i utfallet. At dette er en kamp som mange av oss konstant har hengende over oss gjør ikke akkurat engasjementet mindre. Dardenne-brødrenes lettere patroniserende holdning til arbeidsfolk er fraværende, og den kristne moraliseringen holdes på et minimum. Så «To dager, en natt» er definitivt det Dardenne-dramaet som er lettest å like, og trolig så nær de belgisk brødrene kommer en «feel good»-film.